Billetter: https://checkout.ebillett.no/217/events/49179/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49179
Dirigent: Torodd Wigum
I dette prosjektet slipper Ålesund Symfoniorkester til talentfulle unge sangere og musikere fra distriktet.
Solister
Orkesterverk
Brian Tyler : Assasin Creed IV «Black Flag Suite»
Matusmae/Takeishi/Fujita/Fuji «Megaman- suite»
Solist: Emily Davis, fiolin
Dirigent: Lars-Thomas Holm
Program:
F. Mendelssohn: Meeresstille und glückliche fahrt, op 27
Karol Szymanovsky: Fiolinkonsert nr 2
Pause
Marius M. Ulfrstad: Sunnmørshavet
Benjamin Britten: Four Sea interludes
Benjamin Britten: Passacaglia
Emily Davis er en internasjonalt etterspurt solist, kammermusiker og orkesterleder. Emily er en tidligere prisvinnende student ved Royal Academy of Music, hvor hun studerte med Mateja Marinkovic. Hun har fått undervisning fra kjente fiolinister som Maxim Vengerov, Daniel Hope, Fabio Biondi, Isabelle Van Kuelen og Alexander Pavlovic. Hennes aktive liv som orkestermusiker har ført henne til konsertsaler som Carnegie Hall i New York, Suntory Hall i Tokyo, Concertgebouw i Amsterdam og Wien Musikverein. Hun har ofte vært engasjert som gjestekonsertmester i orkestre som Bergen Filharmoniske orkester, Oslo Filharmoniske orkester, Singapore Symfoniorkester, Trondheim Symfoniorkester og Århus Symfoniorkester. I 2016 til 2018 var hun assisterende konsertmester i Bergen Filharmoniske orkester. I to år var Emily konsertmester for European Union Youth Orchestra.
17. Mai: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49480
18. Mai: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49478
Dirigent: Lars-Thomas Holm
Program:
Edvard Grieg/Henrik Ibsen: Peer Gynt – konsertant.
Peer Gynt: Thor Ivar Forsland
Forteller: Karoline Isaksen
Dovregubben, Bøygen og Knappestøberen: Viggo Solum
Mor Åse: Astrid Overaa
Solveig, seterjente 1: Sigrid Vetleseter Bøe
Anitra, den grønnkledde, seterjente 3: Maria Steinsvik
Ingrid, seterjente 2: Randi Synnøve Røssaak
Spelemann: Vidar Underseth
Danser: Johanne Lyshagen
Regi: Karoline Isaksen
Musikalsk ledelse: Lars-Thomas Holm
Kostymer: Heidi Kverndokk
Lysrigg: Parken Kulturhus
Musikken fra Peer Gynt står som en bauta i norsk musikkhistorie. Melodiene fra stykket har blitt kjent over hele verden, og har gjort Edvard Grieg til en av verdens mest «sampla» klassiske komponister.
Det er januar i 1874, og Grieg sliter med å få samarbeidet med Bjørnson og «Olav Tryggvason» til å fungere. Økonomien ser heller ikke lys ut. Da kommer et brev fra Henrik Ibsen – et brev som skulle bli et svært viktig vendepunkt i norsk musikk – og teaterhistorie. Ibsen vil nemlig sette opp «Peer Gynt. Et dramatisk dikt» for teaterscenen, et prosjekt der musikk ifølge forfatteren selv er uunnværlig i dramaturgien. Som erfaren teatermann har Ibsen selv sine idéer om hvordan musikken skal bli, og Grieg skal være mannen å utføre jobben.
De to hadde møttes for første gang i Roma da Grieg var 22 år, og allerede da så Ibsen det store potensialet i komponisten. I brevet Grieg holder i hendene nå, åtte år senere, gir Ibsen ham et tilbud som er vanskelig å avslå: Honoraret skulle deles likt mellom forfatter og komponist, dvs. 200 riksdaler, i dag ca. 45.000 kr.
Grieg setter i gang, og i Rolfsens paviljong i Sandviken blir noen av de første stykkene til. Men så viser det seg – «å bli ferdig til høsten er det ikke tale om», skriver han i et brev til sin gode venn Frants Beyer i slutten av august. «Det er et forferdelig umedgjørlig emne, enkelte steder fraregnet, som f. eks. der Solveig synger…».
Tiden går, og Grieg sitter i klisteret med arbeidet som koster ham mye mer enn han har sett for seg. Det er ikke bare utfordringer med selve stoffet, men også med orkesteret i Christiania som ikke når opp til Griegs krav, og – ikke minst – med sangerinnene som Grieg i noen scener frykter ser det «under sin verdighet at synge den slags, fordi de ikke høster laurbær derved…». I et brev til Bjørnson skriver Grieg:
”Jeg ble oppfordret av Ibsen i foråret og steilet naturligvis over å skulle sette musikk til det mest umusikalske av alle sujetter. Men jeg tenkte på de 200, på reisen – og brakte offeret. Det hele hviler som en mare på mig, hadde jeg det fra hånden, skulle der ikke mer end et ord for at få mig avsted.” (Griegs brev til Bjørnson 1. oktober 1874)
Endelig blir stykket oppført første gang med Griegs musikk i februar 1876 på Christiania Theater, to år etter bestillingen fra Ibsen og var, med Josephsons ord, «en oafbroten seger». Grunnet begge sine foreldres bortgang noen måneder før, og egen utilfredshet med arbeidet er ikke Grieg selv tilstede under førsteoppførelsen.
Historien videre kjenner vi. «Maren» som hvilte på Grieg fikk i løpet av 1880 og 1890-tallet form av to orkestersuiter som står på repertoaret for orkestre verden over. Også versjoner for piano, både to og fire hender, ble til. Med tiden ble Grieg stadig oppfordret å skyte inn nye musikalske innslag til spillet. Han ble i grunnen aldri ferdig med å ominstrumentere scenemusikken selv heller, og tilpasset den fortløpende til nyoppsettinger.
Tid: 24. mars 2019 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund
Dirigent: Bjarte Engeset
Solist: Birgitta Oftestad
Program:
Antonin Dvorak Symfoni nr 8
Edward Elgar: Cellokonsert i E-moll
Edward Elgars komponistkarriere hadde et uvanlig forløp. Han var nesten førti år gammel da han gjorde seg virkelig bemerket, komponerte musikken han huskes for i løpet av de vel tyve årene som fulgte og levde ytterligere femten år uten å levere viktige bidrag til musikklitteraturen. Han følte lenge at den verden han hadde tatt med storm var i ferd med å forsvinne. Cello-konserten fra 1919 ble hans siste store verk.
Selv om Alice Elgars bortgang i april 1920 kom på et sjokk på hennes mann, virker det som om han allerede året før ante at han gikk en ensom tid i møte. Elgar-autoriteten Jerrold Northrop Moore trekker en slående parallell mellom komposisjonen og opphavsmannen:
“Orkesteret bebor for det meste de ytre områder, mens soloinstrumentet vandrer alene gjennom et ellers tomt landskap. I de årene han hadde igjen å leve etter hustruens død vandret Elgar nettopp på denne måten gjennom sine barndoms- trakter, men han fant aldri tilbake til musikken som kom til ham i de lykkelige årene.”
Cellokonserten er fylt av et dypt vemod. Vi hører stemmen til en aldrende mann som følte at musikkens kraft var i ferd med å svinne i ham.
Jeg har Kjærligheten, Gud og Fedrelandet i tankene, uttalte Antonín Dvořák (1841−1904), som er mest kjent for å farge det glødende tonespråket sitt tsjekkisk når han kunne. Dvořák
påbegynte sin åttende symfoni 6. september 1889, og satte dobbelstrek allerede den 8. november. Dette er en tvers igjennom livsglad og margfull symfoni der selve naturen blomstrer opp i farger og widescreen, og der de folkelige elementene fra komponistens elskede Böhmen inngår som et ytterst sjarmfullt komplement. Tonearten G-dur var uvanlig. Ingen seriøs komponist siden Mozart hadde skrevet en symfoni i denne tonearten, som ble regnet for folkelig og usofistikert. Dvořáks evne til å skrive melodier er så stor, at han kan tillate seg å bruke mengden av temaer som et bærende prinsipp. Ingen grunn til å tygge drøv på et enkelt motiv eller to i denne symfonien. Celloene spiller en stor rolle, og de viktigste temaene presenteres som regel av dem.
19. Januar: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49176
20. Januar: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49481
Dirigent: Stian Svendsen
Solist: Eli Kristin Hansveen
Medvirkende: Ålesund Operakor
Ålesund Symfoniorkester inviterer til filmfest med høy nostalgifaktor og mange musikalske overraskelser!
Filmmusikken er vår tids klassiske musikk, og vi feirer det nye året med noe av det beste Hollywood har å by på med en helaftens konsert.
Helt fra lydfilmens barndom på 1920- og 1930-tallet har musikken vært et avgjørende element i å frembringe ulike stemninger og i å forsterke den visuelle opplevelsen av filmen som vises på lerretet. Filmmusikk vekker assosiasjoner til store opplevelser i mørke kinosaler, men står utmerket godt på egne ben og inntar ofte en kraft av symfoniske proporsjoner. Dirigent Stian Svendsen tar med seg sopran Eli Kristin Hansveen på denne filmfesten og sammen med Ålesund Operakor garanterer vi en fest uten sidestykke!
Arill Riise er konferansier og vil guide oss gjennom denne helaftenen med filmmusikk. Velkommen skal dere være
Tid: 24. og 25. november 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund
| Dirigent: |
Torodd Wigum |
| Solist: |
Hovedøen Social Club |
Lørdag 24. november: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49285
Søndag 25. november: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49286
Jul i Havanna – Hovedøen Social Club slynger julen inn!
ÅSO teamer opp med Hovedøen Social Club for en julekonsert litt utenom det vanlige!
Med denne konserten tilbyr vi den beste medisin for å bevare sinnets munterhet når mørketiden er på vei. Kurér vinter-depresjonen med en dose vaskeekte eskapisme!
Hovedøens feiring av jula er kjemisk fri for dype og religiøse tanker, men til gjengjeld breddfull av sanger du ikke ante at du trengte å høre. På denne konserten får du servert et musikalsk overflødighetshorn av cubanske rytmer, sprudlende arrangementer og Sergios sangtolkninger med sin meget innvandrede aksent: ”For julegråten vil han gjerne ha..!” Her får man lystige og heftige salsa-versjoner av klassikerne På låven sitter nissen, Julenissen kommer i kveld, Sledetur og Bjelleklang samt de litt nyere julehits All i want for X-mas is you og Santa baby.
Sverre Indris Joner skrev i 2003/2004 en rekke arrangementer av klassiske perler av Bach, Mozart, Beethoven, Strauss og Tchaikovsky i salsa-drakt, for en innspilling med det prestisjetunge tyske orkesteret Munchner Rundfunk Orchestra. Ett av stykkene ble sågar brukt som hovedtema i filmen ”En ganske snill mann” av Hans Petter Moland. I oktober 2009 gjorde HSC to konserter med Kringkastingsorkesteret i Store Studio på Marienlyst med de samme arrangementene, samt 8 nye arrangementer av HSCs eget repertoar i orkesterversjon.
Tid: 28. oktober 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund
| Dirigent: | Lars-Thomas Holm |
| Videoinstallasjon: |
Johan-Magnus Elvemo/NTNU |
Program:
| Kjell Flem: |
Ultima Thule |
| Bertil Palmar Johansen: |
Seatime |
| Marius Moaritz Ulfrstad: | Arktisk Suite (1928) I. På Leikarvollen (Heimferd) 2. Islandia (Havbjerget) 3. Isviddens sang 4. Grønlandia (Grønlandsisen) 5. Isfjeldet med stormfulde kyster 6. Polarnatt ved Spitsbergen |
Kjell Flem er født i Ålesund og studerte først ved Oslo og Bergen Musikkonservatorier til Kantoreksamen. Han debuterte på orgel i 1968 og mottok da Statens kunstnerstipendium for videre studier ved Sibelius Akademiet i Helsinki, Finland. Der studerte han orgel hos Enzio Forsblom og komposisjon hos Einar Englund og Einojuhani
Rautavaara. Senere var han stipendiat ved St. Olaf College, Minnesota og Northern Illinois University i U.S.A., hvor han avla henholdsvis Bachelor of Music Degree og Master of Music Degree i teori og komposisjon. Da han bodde i U.S.A. var han solist i Rachmaninovs Klaverkonsert nr. 2 med St. Olaf Symphony Orchestra. Han har gitt flere orgelkonserter som har vært kringkastet i Norge, Finland og U.S.A.
I 1986/87 var han i Japan og forsket i Japans samtidsmusikk på et stipendium fra Japan Foundation. Mens han oppholdt seg i Japan studerte han også komposisjon hos en av de fremste komponistene i
Japan, Akira Miyoshi, som da var president for det kjente musikk-akademiet, Toho Gakuen School of Music i Tokyo. Akira Miyoshi arrangerte en konsert hvor Haiku Sounds og Metal Structures ble
framført på skolen våren 1987. Kjell Flem har vært visepresident i Landsforeningen Ny musikk og formann for avdelingen i Bergen. Han har også vært musikkanmelder i Sunnmøre Arbeideravis, Bergens Arbeiderblad og Bergens Tidene. Videre har han vært konferansier og skrevet programkommentarer for Bergen
Filharmoniske Orkester. Ved siden av sitt kompositoriske virke har han undervist på St. Olaf College, Minnesota i orgel, musikkteoretiske fag ved Northern Illinois University, Illinois, U.S.A.
Han har vært lektor på musikklinjen ved U. Pihls skole i Bergen. Han underviste på ved Musikk, dans og drama linjen ved Fagerlia videregående skole i Ålesund til 2009 og har vært
musikkanmelder i Sunnmørsposten og Bygdebladet.
I 2005 ble han tildelt Ålesund bys kunstnerpris.
Orkesterverket Ultima Thule per orchestra ble påbegynt i Finland i 1969 og fullført senere i U.S.A. Det er komponistens første verk for orkester og tittelen, Ultima Thule, er den latinske betegnelsen for de arktiske strøk. Verket utvikler seg gjennom en rekke bilder fra disse strøkene med sine store geografiske og klimatiske kontraster, samtidig som komponisten eksperimenterer med forskjellige orkestrale klangkombinasjoner. Verket, som er tilegnet Einar Englund, ble urframført av Bergen Filharmoniske orkester i NRK i 1986. Senere har verket blitt fremført flere ganger av Bergen Filharmoniske Ork., Oslo Filharmoniske Ork. og Sibelius Akademiets Orkester. I 1993 ble det gjort plateopptak av verket med Bergen Filharmoniske Orkester og lansert på platemerket Aurora i oktober 1995.
Bertil Palmar Johansen (1954), født i Brattvåg på Sunnmøre, studerte fiolin ved Trøndelag Musikkonservatorium og komposisjon hos Per Hjort Albertsen, Holger Prytz og Olav Anton Thommessen. Han har komponert for et bredt spekter av instrumentale og vokale besetninger, hvorav flere er bestillinger fra norske og internasjonale ensembler og solister.
SeaTime er en historie om de natur- og klimaendringer kloden vår nå gjennomgår – fortalt med musikk og film. Verket er laget av Bertil Palmar Johansen (musikk) og Johan-Magnus Elvemo (film). Kunstnerne har ønsket å skape et spennende og engasjerende verk med et dagsaktuelt tema, der et nytt og ekspressivt filmuttrykk flettes sammen med levende musikk. Tematikken for verket – artsmangfold og klimaendringer – er en emosjonell og kunstnerisk respons på et tema som angår oss alle. Hva skjer med livet i havet dersom havtemperaturen stiger? Hva skjer dersom Grønnlandsisen smelter? Hva er konsekvensene av klimaendringene for artsmangfoldet på kloden? Vil en høyere global temperatur føre til at klodens ørkenområder vil vokse? Hva skal vi mennesker gjøre i denne situasjonen? SeaTime forsøker å vise storheten i den naturen som omgir oss, og som vi alle er en del av.
I 2015 iverksatte Ålesund Symfoniorkester et større aktualiseringsprosjekt for komponisten Marius Moaritz Ulfrstad (1890-1968), i anledning 125-årsjubileet for komponistens fødsel. Prosjektet ble opprettet for å løfte frem den musikalske og biografiske arven, og ivareta og aktualisere den bortimot tapte historien til en viktig kunstner og ambassadør for Ålesund og Møre og Romsdal. «Klangen av Sunnmøre» er Ålesund Symfoniorkesters nye konsertserie, åpnet i 2016. Konserten føyer seg inn blant orkestrets abonnementskonserter og har sin hovedkonsert hvert år i oktober. Konsertserien er hovedsakelig viet til fremførelser av Ulfrstads orkesterverker, men konsertserien er også en arena hvor vi kontekstualiserer Ulfrstad og hans musikk opp mot andre relevante norske og utenlandske komponister. Ofte ser vi Ulfrstads verk programmert i kombinasjon med andre komponister fra Sunnmøre/Møre og Romsdal.
Tid: 16. september 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund
| Dirigent: |
Lars-Thomas Holm
|
|
Solist:
|
Victoria Nava, sopran
|
Program:
|
Claude Debussy
|
Forspill til en fauns ettermiddag
|
|
Richard Wagner
|
Wesedonck lieder
|
| Jean Sibelius |
Luonnotar
|
|
Jean Sibelius
|
Symfoni nr. 5
|
Debussy står i en særstilling i vår internasjonale musikkhistorie. Han var en av svært få komponister som egenhendig orienterte seg ut av Wagners tonalitetskrise på slutten av 1800-tallet og som grunnla den ”franske klangskolen”. Debussys bidrag til både sin samtid og til musikkhistorien skapte i seg selv en musikalsk retning av paradigmatiske proporsjoner som fikk en enorm innvirkning på hvordan vi bektraktet den vestlige kunstmusikken inn i det 20. århundret.
Kveldens konsert er den andre av i alt to konserter i årets sesong som markerer at det er 100 år siden Claude Debussy gikk bort.
Med ”Forspillet til en Fauns ettermiddag” begynner den moderne musikkens historie i følge Pierre Boulez. Med høyde for at dette kan hevdes å være et ganske fransk-sentrisk utgangspunkt for å tegne opp det 20.århundres musikkhistorie har han i det minste et godt poeng: Da Debussys relativt korte orkesterstykke ble fullført i 1895, var det den første gangen et orkester opptrer kollektivt i en gigantisk improviserende struktur. Musikken er flytende,
funksjonsharmonikken er i ferd med å oppheves og rytmikken bare er ment å gjengi på en praktisk realiserbar måte for et orkester, tilsynelatende fritt flytende fabulerende teksturer. Alt sammen er altså bare som en fiksert improvisasjon.
Debussy hevdet allerede på slutten av 1880-tallet at ”musikk er verken dur eller moll”, en konfesjon han skulle forholde seg trofast til i hele sin produksjon og som skulle først skulle resultere i en fleksibel bruk av skalatyper og etter hvert til det vi kjenner som Debussys bidrag til opphevelsen av funskjonsharmonikken,
nemlig statiske harmoniske flater og parallellførte, sidestilte akkorder.
Hans innvirkning på ettertidens komponister har vært formidabel, ikke minst i Frankrike hvor hans klanglige orienterte musikk har dannet nesten hele vårt bilde av deres musikk. Vi skal her ikke glemme at det finnes et ”annet” musikalsk Frankrike, med neoklassisk orienterte komponister og symfonikere som hele tiden har stått for både det mer folkelige, som komponistgruppen ”Les Six” medlemmer, og en falang som hele tiden har hatt symfonisk og dermed tysk musikk som sitt ideal.
Karakteristisk for den impresjonistiske Debussy er åpningen av ”Prélude” hvor fløyten tre ganger gjentar (og siste gangen utvider) den samme fløyte-arabesken etter den innledende C#” (som for øvrig rent fysisk sett er en vanskelig tone å spille på fløyten), først uakkompagnert, deretter over en D-dur akkord og til slutt over en
E-dur akkord. En nærmest visuell modell, man ser på mange måter det samme musikalske ”objektet” fra tre forskjellige vinkler. En ny type form er skapt.
I ”Prélude à l’après-midi d’un faune” finner vi også for første gang eksempler på Debussys egenartede instrumentasjon: generøs bruk av harper, forsiktig og dempet bruk av messinginstrumenter (her bare 4 horn) og ”rene” treblåsefarger som sjelden blir brukt til å doble andre instrumenter. Debussy var nemlig ikke særlig glad i det han ganske perfid kalte for ”Richard Wagner og Richard Straussʼ ”orkestercocktails”(!!) Når han først blander orkesterets grupper er det for å oppnå helt spesielle farger som for eksempel i slutten av ”Prélude” hvor hornene dobler førsteviolinenes dype avsluttende melodiske reminisens.
Sibelius’ femte symfoni er sammen med andresymfonien kanskje hans mest populære. Tonediktet Luonnotar (naturens datter), med tekst fra Finlands nasjonalepos Kalevala, tar for seg ulike myter om verdens skapelse.
Wagners rørende Wesendonck-lieder ble komponert til fem lidenskapelige dikt skrevet av Mathilde Wesendonck, Wagners elskerinne. Sangene ble i sin tid udødeliggjort av en annen norsk sopran, Kirsten Flagstad.
British/Italian Victoria Nava’s brilliant spinto soprano is well rooted in the Italian singing tradition, with the stamina for Wagner and a flair for English as well as French opera.
She made her professional opera debut in 2003 as Mimi in Cesena, Italy and the following two years she was a part of the prestigious Vilar Young Artist Programme at the Royal Opera House, Covent Garden. Here she made her debut as Sacerdotessa Aida. There she also covered/sang Marguerite Faust, Freia Rheingold, Liù Turandot, Desdemona Otello (Verdi), Female Chorus in Britten’s The Rape of Lucretia, Antonia Les contes d´Hoffmann, Ellen Peter Grimes, Yvette La Rondine, First lady Die Zauberflöte and Katerina in Martinůs’ The Greek Passion.
Victoria Nava later performed Elisabetta Don Carlo for the Royal Opera House, Covent Garden as well as at Den Norske Opera and the Freiburg Opera. Her opera performances also include Santuzza Cavalleria Rusticana for Trondheim Symfoniorkester Drama, and Den Jyske Opera, Denmark. Tosca for TSO Drama and Oscarsborg Operaen, Norway where she in 2010 also performed Aida. Autumn/winter 2010 she went on tour across Denmark and Germany with Den Jyske Opera as Manon Lecaut and in 2011 could be seen and heard as Antonia Les Contes d´Hoffmann at Bergen Nasjonale Opera, a coproduction with Bergen Philharmonic Orchestra and singing Mimi in Puccini’s La Boheme at the Ljusterö Opera Festival outside Stockholm. Victoria was on tour again with Den Jyske Opera as Tosca in the spring of 2013. A role she did again as recently as June 2014 for Vestfoldfestspillene.
Victoria Nava has performed Verdi Requiem with many prestigious Orchestras across Europe (including a fully staged production at Staatstheater Kassel, Germany), Strauss Vier letzte lieder with the City of Birmingham Symphony and Kristiansand Symphony Orchestras and Beethoven’s 9th symphony with Bergen Philharmonic Orchestra and Kristiansand Symphony Orchestra. She also thoroughly thrives during concerts of mixed opera repertoire with a particular love for Verdi and Puccini.
She has been engaged by most of the leading orchestras in Scandinavia, the State Academy Symphony Orchestra of Russia, the Russian Philharmonia of Moscow and several orchestras around Europe.
Victoria Nava studied at the «Conservatorio G. Rossini» in Pesaro, Italy and graduated with a degree in singing from the Royal Opera Academy, Denmark. She grew up in Trondheim and is now based on Askøy outside Bergen, Norway, after several years abroad.
Victoria recently sang the role of Margherita in Boito’s Mefistofele, June ’15 in Trondheim. This was a co-production between TSO Musikkteater and Krakow Opera.
Tid: 17. mai 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund
| Dirigent: |
Lars-Thomas Holm
|
|
Solist:
|
Ingrid Andsnes, klaver
|
Nasjonal Festkonsert – 150 år med Griegs a-moll!
Program:
| Edvard Grieg: |
Klaverkonsert |
| Johan Svendsen: |
Symfoni nr. 2 |
Ingrid Andsnes har etablert seg som en av Norges mest ettertraktede pianister. Med sitt energiske spill og formidlingsevne er hun en musiker som skaper nær kontakt med sitt publikum. I 2015 ga hun ut sin første solo-CD, med Beethovens monumentale «Diabellivariasjoner» for plateselskapet Simax, sammen med en nyskrevet Diabellicadenza av Lars Petter Hagen. Utgivelsen høstet strålende kritikker i norsk og utenlandsk presse, blant annet i New York Times. Hun debuterte samme høst i Carnegie Hall med samme program til stående ovasjoner.
Ingrid har samarbeidet med mange av de fremste musikerne i Norge, som Solveig Kringlebotn, Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Det Norske Solistkor. Hun har deltatt som solist og kammermusiker på Norges største festivaler, blant annet Festspillene i Bergen, Oslo Kammermusikkfestival, Ultimafestivalen, Nordland Musikkfestuke, Hardanger musikkfest og Olavsfestdagene i Trondheim.
Hun har vært solist med flere norske orkestre, blant annet Kringkastingsorkesteret og Bergen Filharmoniske Orkester, og i 2010 spilte hun inn Mozarts klaverkonsert nr 12 i A-dur med Telemark Kammerorkester. Hun har også medvirket på flere plateinnspillinger, blant annet med Det Norske Solistkor.
Ingrid er en musiker som formidler musikken med en insisterende ærlighet og kjærlighet til alle epoker av den klassiske musikken. Samtidig er Ingrid en som gjerne utforsker nye uttrykksformer, blant annet bestilte og fremførte hun et verk av komponist Ørjan Matre, “Duett for solo piano”- et verk for solo piano og samtidsdanser.
Hun gjør også dypdykk i samtidsmusikken og har samarbeidet med flere komponister, som Lars Petter Hagen, Marcus Paus, Julian Skar og tidligere nevnte Ørjan Matre. Høsten 2012 spilte hun Beethovens “Diabellivariasjoner” på Det Norske Teatret i teaterstykket “33 variasjonar».
Ingrid kommer opprinnelig fra Karmøy i Rogaland. Hun har studert, som sin bror Leif Ove, hos professor Jiri Hlinka ved Barratt Due Musikkinsitutt, og har tatt sin Master in Performing Arts hos Professor Joan Havill ved Guildhall School of Music and Drama i London. Hun har vunnet både nasjonale og internasjonale priser for sitt spill, blant annet Janácekprisen i Firkusny- konkurransen i Tsjekkia. Ingrid har for tiden 3-årig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend.
Griegs opphold i hovedstaden ble innledet med en konsert høsten 1866 med et helnorsk program, der han presenterte seg selv med egne verker, blant annet satser fra Klaversonaten i e-moll op. 7 og Hjertets melodier op. 5. Solist på konserten var hans forlovede, Nina Hagerup, som også var hans kusine. Men den unge og idealistiske Grieg møtte store utfordringer i Kristiania. Årene ble et slit for å få endene til å møtes. Grieg ga undervisning for dårlig betaling til mer eller mindre begavede elever. I tillegg arbeidet han sammen med komponisten Otto Winter-Hjelm for å opprette et musikkakademi i hovedstaden. Etter ett års drift måtte virksomheten nedlegges på grunn av manglende økonomisk grunnlag.
Byen hadde også få konserttilbud, og mange av orkestermusikerne var amatører. Et lyspunkt ble det imidlertid da Grieg i 1871 var med på å stifte Musikforeningen, som skulle være Kristianias faste orkester. Konsertlivet fikk et oppsving og Grieg høstet ære som dirigent.
Grieg var ikke så produktiv som komponist i disse årene. Imidlertid kom det noen verk fra hans hånd, og sommeren 1868 reiste han til Danmark med sin hustru Nina og deres noen måneder gamle datter, Alexandra, for å ta fatt på arbeidet med et verk for klaver og orkester. Sammen med sine venner, den danske komponisten C.F. Emil Horneman og den norske komponisten og pianisten Edmund Neupert, tok han inn på Mothsgaard i Søllerød nord for København. I et lite gartnerhus fikk han ro og fred til å komponere. Den danske gjestfriheten og samværet med musikervenner var til stor inspirasjon. Her, langt borte fra trivialitetene i Kristiania, og med en fruktbar dialog med Neupert, som verket ble tilegnet, fikk mesteparten av klaverkonserten sin utforming. Dette var Griegs største oppgave hittil, og konserten skulle også bli hans internasjonale gjennombrudd.
Tilbake i Kristiania om høsten arbeidet Grieg med å få konserten ferdig midt oppe i mange andre gjøremål.
Han skriver bekymret til sin danske venn, komponisten Niels Ravnkilde:
“…jeg følte også, at nu måtte der tas fatt, således har jeg skrevet en konsert for klaver med orkester, som jeg tror inneholder gode ting. Jeg skulde just få tid nu i høstaftenene å instrumentere første sats, men – tiden. Også aftenene tas fra meg. Neupert skal nemlig spille den i ‘Musikerforeningen’ over jul.”
(Kristiania 2. november 1868)
Uroppførelsen måtte derfor utsettes og fant sted i Casinos store sal i København 3. april 1869, med Edmund Neupert som solist. Sjefdirigent ved Det Kongelige Theater, Holger Simon Paulli, ledet orkesteret. Ved uroppførelsen satt de danske komponistene J.P.E. Hartmann og Niels W. Gade i salen, i tillegg til den verdenskjente russiske pianisten Anton Rubinstein. De sluttet seg til det store bifallet konserten fikk. Den norske førsteoppførelsen fant sted i Kristiania 7. august samme år med Christiania Theaters Orkester, med Johan Hennum som dirigent og igjen med Neupert som solist. Kristiania-pressen kom med en sparsom uttalelse, responsen fra Danmark derimot, hadde vært langt mer oppmuntrende. I årene som fulgte ble konserten oppført i en europeiske byer. I Tyskland fant førsteoppførelsen sted i Leipzig i 1872, og i England ble den for første gang spilt i London to år senere. Senere ble den spilt i flere andre større europeiske byer, bl.a. Stockholm, Brüssel, München, Wien, Warszawa og Praha. I dag er konserten en av de mest spilte klaverkonserter i musikklitteraturen.
Verket følger konsertformens tradisjonelle oppbygning med tre satser. Allerede i første sats kan man spore de “norske” trekkene, med friske halling-rytmer. Andre sats har et mer poetisk preg og blir en kontrast til danserytmene som kommer tilbake i tredje sats. Her imiterer Grieg hardingfela og bruker den tre-delte springar-rytmen. De tomme kvintklangene skaper også assosiasjoner til folkemusikken.
De folkemusikalske trekkene gir klaverkonserten et særpreg som skiller den fra Schumanns klaverkonsert i a-moll, som den ofte blir sammenlignet med. Ytre sett har disse to konsertene en del til felles, særlig i det lyriske uttrykket. Grieg har imidlertid satt sitt norske stempel så tydelig på verket at det fullt ut er hans eget personlige uttrykk.
Vinteren 1869-70 oppholdt Grieg og Nina seg i Roma. Her møtte han Franz Liszt, som uttrykte sin begeistring for klaverkonserten. Under en sammenkomst imponerte han med å spille gjennom hele verket rett fra bladet. Grieg beskriver denne hendelsen i et brev til sine foreldre:
“Winding og jeg var meget spent på om han virkelig ville spille min konsert fra bladet, jeg for min part holdt det for en umulighet. Liszt derimot oppfattet saken helt annerledes…Og så begynte han. Og efter hva han nu presterte, sier jeg at i denne retning kan intet høyere tenkes…kadensen, som er noe av det teknisk vanskeligste, spilte han fullendt…Til sist sa han, idet han rakte meg boken: “Hold frem som De stevner. Jeg sier Dem, De har evner til det, og – la Dem ikke skremme!” Dette siste har for meg uendelig betydning. Det er noe jeg vil kalle innviet i det. Mang en gang når skuffelser og bitterhet kommer, vil jeg tenke på hans ord, og erindringen om hin stund vil ha en forunderlig makt til å holde meg oppe i motgangens dager, det håper jeg forvisst.”
(Roma, 9. april 1870)
Det er lett å forstå at dette møtet ble viktig for Griegs selvtillit som komponist.
Johan Svendsen var den første store symfonikeren blant norske komponister, og dertil en av sin tids største dirigenter. Ved siden av Edvard Grieg var han den mest ruvende skikkelse i norsk musikkliv på slutten av 1800-tallet. Han kom fra små kår i Christiania, men vokste til å bli en kosmopolitt med hele Europa som virkefelt. Svendsen bodde mesteparten av sitt voksne liv i utlandet og nærmere 30 år i København, men han beholdt alltid kontakten med Norge, og var en flittig og populær gjest i hjemlandet.
Det er vitalitet og festivitas over Svendsens musikk. Det gjaldt også for ham som menneske, og med sitt sprudlende humør og gode replikk behersket han et festlig lag like suverent som et symfoniorkester.
Svendsen var både som komponist og dirigent med på å sette en ny standard for hvordan et orkester kunne klinge. Han la grunnlaget for en norsk symfonisk tradisjon og en rekke av hans verker vil bli stående som klassikere i norsk musikkhistorie.
I 1867 kom Johan Svendsen tilbake til Norge etter endt musikkutdanning i Leipzig, og den 12. oktober diriger-te han for første gang egne verk i Logens store sal. På programmet stod bl.a. hans første symfoni, og en anonym kritiker i “Aftenbladet” skrev begeistret om konserten:
“Hvad der først og fremst virker saa velgjørende i denne Symfoni, er den fuldkomne Likevekt mellem Ideerne og det Tekniske. Instrumentationen hører til det mest Fuldendte, der i denne retning existerer.”
Den anonyme kritiker var den 24 år gamle Edvard Grieg, som på denne måten begeistret hyllet sin kol-lega.
Svendsen kom ganske snart til å få en ledende posi-sjon i Christianias kulturliv, og sammen med Grieg gikk han med liv og sjel inn for å skape en oppsving i norsk musikkliv. Grieg hadde vært med på å starte “Musikforeningen”s orkester i 1871, og her ble Svend-sen med som dirigent, en stilling han hadde en år-rekke. Til tross for knappe økonomiske og kunstneriske ressurser ble det en blomstringstid for musikklivet i byen, og for Svendsen selv også. En rekke av hans mest kjente komposisjoner ble til i denne perioden: bl.a. Norsk Kunstnerkarneval, Symfoni nr. 2, de norske rapsodiene og romansen for fiolin og orkester.
Tid: 15. april 2018 kl. 16:00
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund
| Dirigent: |
Jan Erik Hybertsen
|
|
Solist:
|
Charlie Siem, fiolin
|
Program:
| Peter Tsjaikovksij: |
Konsert for fiolin og orkester |
| Franz Schubert: |
Symfoni nr. 8, “den ufullendte” Medvirkende: Indre Strøk Kammerorkester |
Peter Tsjaikovskij: Fiolinkonsert – Nytt livsmot
Sommeren 1877 inngikk Peter Tsjaikovskij ekteskap med den unge Antonina Miliukova – i et forsøk på å undertrykke sin homofile legning og å skaffe seg en fasade utad. Det hele endte i en følelsesmessig katastrofe tre måneder senere, og nødvendiggjorde en aksjon fra familie og venner for å begrense skandalen.
En dekkhistorie gikk ut på at de to skulle til Berlin sammen, men Antonina ble sendt til Odessa og deretter hentet til sommerstedet Kamenka i Ukraina, hvor Tsjaikovskijs søster Sasha kunne holde et øye med henne. Broren Anatol ba, i dirigenten Eduard Napravniks navn, Tsjaikovskij komme til St. Petersburg i et fiktivt ærend. Der anbefalte en lege total miljøforandring.
Brødrene la ut på en reise vestover som ikke var planlagt med hensyn til mål og varighet. Denne «landflyktigheten» gjorde godt. De bodde først i Clarens ved Genfer-sjøen i Sveits, og etter et vinteropphold i Italia, hvor Tsjaikovskij tok opp igjen og fullførte operaen Eugen Onegin og den fjerde symfonien, gikk turen tilbake til Clarens.
Der fikk han besøk av fiolinisten Iosef Kotek, som han kjente fra Moskva-konservatoriet og som han nok var tiltrukket av. Den unge musikeren studerte med Joseph Joachim i Berlin, og hørte til i kretsen rundt Nadezhda von Meck, en velhavende og musikkelskende russisk enke som året før hadde tatt kontakt med Tsjaikovskij for å få ham som fortrolig brevvenn i «et abstrakt forhold».
Da Tsjaikovskij fortalte henne hva som hadde skjedd med hans ekteskap, sendte hun ham nok penger til at han kunne gjøre opp all gjeld. Hun lovte ham samtidig en månedlig sum som ga ham økonomisk trygghet og frihet til å ofre seg helt for komposisjon.
Tsjaikovskij var fordypet i arbeidet med sin klaversonate da Kotek dukket opp med en bunke nylig utgitte komposisjoner, blant dem franskmannen Édouard Lalos Symphonie espagnol for fiolin og orkester. Han hadde tidligere lovet Kotek å skrive noe for ham, og Lalos verk inspirerte ham. I og med at han hadde den ideelle konsulent med hensyn til fiolintekniske detaljer for hånden, var ikke valget vanskelig. Klaversonaten ble lagt vekk og fiolinkonserten påbegynt.
«Jeg har vært i utmerket humør fra den dagen jeg tok fatt, og i en slik sinnsstemning er ikke komposisjon et arbeid – det er en fest», skrev han til fru von Meck. Og Tsjaikovskijs arbeidskapasitet var virkelig forbløffende. Første sats forelå ferdig etter fem dager, og finalen ble gjort unna på tre.
Da han begynte å tvile på den opprinnelige midtsatsens kvaliteter, skrev han en ny – den nostalgiske canzonetta (liten sang) på én dag! Den forkastede satsen – en méditation – fant senere sin plass i Souvenir d’un lieu cher (Minne fra et kjært sted) for fiolin og klaver.
Kotek mistet av en eller annen grunn interessen for verket, og konserten ble tilegnet den ungarske fiolinisten Leopold Auer, som da var professor ved konservatoriet i St. Petersburg og konsertmester i byens symfoniorkester. Auer anså imidlertid enkelte passasjer som uspillelige, og konserten ble ikke presentert før i 1881, da Hans Richter ledet katastrofalt dårlig forberedte filharmonikere i Wien.
Konserten ble pepet ut (den beryktede kritikeren Eduard Hanslick mente at den «stinket»). Den tapre russiske solisten, Edvard Griegs gode venn Adolf Brodsky, som ved denne anledningen hadde sin debut i musikkmetropolen, ble imidlertid varmt hyllet for sin innsats. Tsjaikovskij strøk Auers navn på tittelbladet og erstattet det med Brodskys. Det hører med til historien at Auer forandret mening (som Anton Rubinstein om Tsjaikovskijs første klaver- konsert), og ble en av verkets ivrigste forkjempere.
Tsjaikovskij holdt seg til den klassiske konsertformen «på en måte som selv Mozart ville ha kunnet gi sitt bifall» (Edward Garden), men han tok seg allikevel (som Mozart i sine fiolinkonserter) flere friheter. Blant annet har den mest omfangsrike kadensen, som tradisjonelt befinner seg like før avslutningen av første sats, fått tildelt rollen som dens midtakse, noe som understreker det virtuose elements sentrale plass i komposisjonen.
Men hovedinntrykket er at Tsjaikovskijs viktigste anliggende var å framheve soloinstrumentets lyriske egenskaper. I den lett melankolske annen og den vitale, folkemusikkinspirerte finalen høres hans russiske stemme.
Symfoni i h-moll (D 759) , med tilnavnet «Den ufullendte», er Franz Schuberts 7. symfoni, skrevet i 1822/23 og uroppført 17. desember 1865.
Verket var glemt inntil Johann von Herbeck i 1865 fant partituret hos Schuberts venn Anselm Hüttenbrenner. På dette tidspunktet var Schuberts store C-dur-symfoni (D 944) fra ca 1826 allerede blitt publisert som nummer 7, derfor har det vært atskillig forvirring omkring nummereringene av disse to symfoniene. Neue Schubert-Ausgabe (1978) av Deutsch-Verzeichnis oppførte Den ufullendte som nr. 7 og Symfoni i C-dur (D 944) som nr 8.
Symfoni nr 7 har bare to fullstendige satser, én hurtig og én langsom. I tillegg finnes tjue orkestrerte takter av en tredje sats, en scherzo. På Schuberts tid var det vanlig at en symfoni besto av fire satser, derfor ble denne symfonien gitt tilnavnet «Den ufullendte.» Schubert skrev senere en symfoni til – i fire satser, så det er fremdeles en gåte hvorfor den åttende bare har disse to fullstendige satser og bare tjue fullt orkestrerte takter av en tredje sats. En mulighet er at Schubert fant at alle intensjonene hans var fullført i to satser, og følgelig ignorerte den formale grunnstrukturen som rådde grunnen på hans tid, men dette er en sterkt omstridt antakelse. En annen mulighet går ut på at han avbrøt fordi han syntes den lignet for mye på tredje sats av Beethovens 2. symfoni.
Den ufullendte regnes for å være den første fullblods romantiske symfonien – romantisk ved sin bruk av drømmende, mystiske temaer ikledd fargerik klangdrakt. Symfonien ble skrevet to år før Beethoven skrev sin 9. symfoni.