Billetter

17. Mai: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49480

18. Mai: https://pay.ebillett.no/velg_antall.php?p_id=217&arrnr=49478

Om Konserten

Dirigent: Lars-Thomas Holm

Program:
Edvard Grieg/Henrik Ibsen: Peer Gynt – konsertant.

Peer Gynt: Thor Ivar Forsland

Forteller: Karoline Isaksen

Dovregubben, Bøygen og Knappestøberen: Viggo Solum

Mor Åse: Astrid Overaa

Solveig, seterjente 1: Sigrid Vetleseter Bøe

Anitra, den grønnkledde, seterjente 3: Maria Steinsvik

Ingrid, seterjente 2: Randi Synnøve Røssaak

Spelemann: Vidar Underseth

Danser: Johanne Lyshagen

Regi: Karoline Isaksen

Musikalsk ledelse: Lars-Thomas Holm

Kostymer: Heidi Kverndokk

Lysrigg: Parken Kulturhus

Musikken fra Peer Gynt står som en bauta i norsk musikkhistorie. Melodiene fra stykket har blitt kjent over hele verden, og har gjort Edvard Grieg til en av verdens mest «sampla» klassiske komponister.
Det er januar i 1874, og Grieg sliter med å få samarbeidet med Bjørnson og «Olav Tryggvason» til å fungere. Økonomien ser heller ikke lys ut. Da kommer et brev fra Henrik Ibsen – et brev som skulle bli et svært viktig vendepunkt i norsk musikk – og teaterhistorie. Ibsen vil nemlig sette opp «Peer Gynt. Et dramatisk dikt» for teaterscenen, et prosjekt der musikk ifølge forfatteren selv er uunnværlig i dramaturgien. Som erfaren teatermann har Ibsen selv sine idéer om hvordan musikken skal bli, og Grieg skal være mannen å utføre jobben.
De to hadde møttes for første gang i Roma da Grieg var 22 år, og allerede da så Ibsen det store potensialet i komponisten. I brevet Grieg holder i hendene nå, åtte år senere, gir Ibsen ham et tilbud som er vanskelig å avslå: Honoraret skulle deles likt mellom forfatter og komponist, dvs. 200 riksdaler, i dag ca. 45.000 kr.
Grieg setter i gang, og i Rolfsens paviljong i Sandviken blir noen av de første stykkene til. Men så viser det seg – «å bli ferdig til høsten er det ikke tale om», skriver han i et brev til sin gode venn Frants Beyer i slutten av august. «Det er et forferdelig umedgjørlig emne, enkelte steder fraregnet, som f. eks. der Solveig synger…».
Tiden går, og Grieg sitter i klisteret med arbeidet som koster ham mye mer enn han har sett for seg. Det er ikke bare utfordringer med selve stoffet, men også med orkesteret i Christiania som ikke når opp til Griegs krav, og – ikke minst – med sangerinnene som Grieg i noen scener frykter ser det «under sin verdighet at synge den slags, fordi de ikke høster laurbær derved…». I et brev til Bjørnson skriver Grieg:
”Jeg ble oppfordret av Ibsen i foråret og steilet naturligvis over å skulle sette musikk til det mest umusikalske av alle sujetter. Men jeg tenkte på de 200, på reisen – og brakte offeret. Det hele hviler som en mare på mig, hadde jeg det fra hånden, skulle der ikke mer end et ord for at få mig avsted.” (Griegs brev til Bjørnson 1. oktober 1874)
Endelig blir stykket oppført første gang med Griegs musikk i februar 1876 på Christiania Theater, to år etter bestillingen fra Ibsen og var, med Josephsons ord, «en oafbroten seger». Grunnet begge sine foreldres bortgang noen måneder før, og egen utilfredshet med arbeidet er ikke Grieg selv tilstede under førsteoppførelsen.
Historien videre kjenner vi. «Maren» som hvilte på Grieg fikk i løpet av 1880 og 1890-tallet form av to orkestersuiter som står på repertoaret for orkestre verden over. Også versjoner for piano, både to og fire hender, ble til. Med tiden ble Grieg stadig oppfordret å skyte inn nye musikalske innslag til spillet. Han ble i grunnen aldri ferdig med å ominstrumentere scenemusikken selv heller, og tilpasset den fortløpende til nyoppsettinger.