Klassiske favoritter blir et symfonisk måltid av dimensjoner, nesten som et Babettes Gjestebud i musikk. Det vil nok også oppleves som ei reise verden rundt, der vi har plukket ut de mest populære og kjente symfoniske stykkene frå ulike land. Det blir som en utsøkt samling ekstranummer, der vi tar med det beste av det beste. Men det skal også bli variert!
Bjarte Engeset kommer opprinnelig fra Ørsta. Tidlig i sin karriere var han kunstnerisk leder i Ålesund Symfoniorkester. Han har studert direksjon ved Sibeliusakademiet i Finland, og hans diplomeksamen derfra var en av de beste i akademiets historie. Engeset har blant annet ledet Tromsø symfoniorkester, Det Norske Blåseensemble, Opera Nord og har vært leder for Nordlysfestivalen. Han har også dirigert og turnert med mange av de største europeiske symfoniorkestrene. I tillegg har han gjort en rekke plateinnspillinger. Siden 2007 har han vært sjefsdirigent for Dala-Sinfoniettan i Sverige. Det er andre gang Engeset leder symfoniorkesteret denne sesongen.
Geir Draugsvoll er regnet som en viktig musiker på sitt instrument, det klassiske akkordion. Han har skapt overskrifter som “grensesprengende” og “Musikalsk sensasjon” i musikkpressen. Hans repertoar spenner fra Bach, Mozart, Grieg og Stravinskij til samtidsmusikk som Gubaidulina, Senderovas, Hosokawa, Berio, Nørgaard og Piazzolla. Han har opptrådd over hele Europa og turnert i Kina og Japan. Gjennom sitt samarbeid med mange komponister, må Draugsvoll regnes som en pioner på sitt instrument og han har urfremført en rekke verk. Han har gjort plateinnspillinger i en rekke forskjellige plateselskaper. Draugsvoll er norsk, men bosatt i København hvor han er professor ved Det kongelige musikkakademi.
Helge Haukås startet sin musikalske karriere ved Forsvarets Musikkorps Vestlandet, der han var solokornettist fra 1974 til 1982. Fra 1982 var han trompeter i Bergen Filharmoniske Orkester, inntil han i 1995 begynte å satse på dirigentkarrieren på heltid. Haukås har dirigert en rekke orkestre, deriblant Trondheim Symfoniorkester, Gävle Symfoniorkester, Bergen Filharmoniske Orkester, Stavanger Symfoniorkester og Sandnes Orkesterforening. Haukås er også en etterspurt dirigent for de profesjonelle militærkorpsene i Norge, og var i tre år kunstnerisk leder for Forsvarets Musikkorps Vestlandet. Han har gjort over femti konserter med Bergen Filharmoniske Orkester, særlig rettet mot de aller yngste. Han er også en mye benyttet pedagog for korpsbevegelsen, hovedsakelig med dirigentundervisning ved symposier og lignende.
Magnar Åm er født i 1952 i Trondheim. Han er utdannet organist og kantor ved Bergen Musikkonservatorium og har studert komposisjon med Ketil Hvoslef i Bergen og Ingvar Lidholm ved Musikhögskolan i Stockholm. Magnar Åm debuterte som organist i 1971. Sitt gjennombrudd som komponist fikk han med verket Bøn (1972) for strykere, kor og sopransolist. Han er komponist på heltid, nå bosatt i Volda, der han også arbeider med barne- og ungdomskor. I 2009 vant han Arne Nordheims komponistpris!
Dirigent: Bjarte Engeset
Solist: Kristian Ihle Hadland, klaver
Ludwig van Beethoven:
Pianokonsert nr. 3 i c-moll
Symfoni nr. 3 i Ess-dur, “Eroica”
Beethoven (1770 – 1827) skrev sin 3. symfoni (“den heltemodige”) i 1804. Den markerte starten på hans midtperiode, med flere storskalaverker – en overgang fra klassissismens lette musikk til den mer følelsesladede romantikken. Nå begynte han å bryte de reglene som han hadde lært av sine komposisjonslærere. Beethoven hadde allerede mistet mye av hørselen sin, og musikken han skrev fikk mørkere karakter. Denne symfonien hadde han dedisert til Napoleon Bonaparte, sin store helt – Beethoven så opp til idealene i den franske revolusjonen, med Napoleon som frontfigur. Tittelen på symfonien skulle være “Buenaparte”. Men når Napoleon erklærte seg selv for Keiser, ble Beethoven veldig sint, så han rev i stykker førstesiden på symfonien! Så ga han den et nytt navn – “Sinfonia eroica”. Men stykket var skrevet til minne om Napoleon, og den tunge 2.-satsen er en sørgemarsj skrevet til Napoleons fremtidige begravelse (han døde 17 år etter at symfonien ble skrevet).
Den tredje pianokonserten til Beethoven ble skrevet litt før, i år 1800, og ble først fremført i 1803 med komponisten selv som pianosolist. Konserten var dedisert til prins Louis Ferdinand av Preussen. Ved urfremføringen var stykket ikke ferdigskrevet – en av Beethovens venner, som ble engasjert for å bla noter på konserten, skrev senere at det nesten bare var blanke sider der – og noen uleselige tegn som skulle være til hjelp for hukommelsen. Beethoven spilte det nemlig meste av stykket utenat; ofte hadde han ikke tid til å skrive ned sine egne stykker før de skulle fremføres!
Dirigent: Jon Terje Svendsen
Solist: David Fielder
Medvirkende: Ålesund Operakor
Franz von Suppé:
“Ein Morgen, Mittag und Abend in Wien”
Niels Wilhelm Gade:
Tango Jalousie
Johan Strauss:
“Auf der Jagd”
Richard Rodgers/Oscar Hammerstein II:
“You’ll Never Walk Alone”
Ruggero Leoncavallo:
“Vesti la giubba”
George Gershwin:
“There’s a Boat dat’s Leavin'”
Franz Lehár:
“Dein ist mein ganzes Herz”
Andrew Lloyd Webber:
utdrag fra “Aspects of Love”
Gaetano Donizetti:
utdrag fra “Lucia di Lammermoor”
utdrag fra “Kjærlighetsdrikken”
Vi ønsker dere velkommen til en ny sesong med Ålesund Symfoniorkester! Og tradisjonen tro skal vi innom de store opera- og musikallandene; Italia, Tyskland, Ungarn, England og USA. Vi krysser ikke bare landegrensene, men også tidsgrensene; vi spiller Donizetti, som ble født 1797, og spiller Andrew Lloyd Webber, som er i live den dag i dag – over 200 år spennvidde. Hva er det da som knytter all denne musikken sammen? Vårt kompetente musikkutvalg har satt sammen en meny av glede, sorg, fryd og alle andre følelser for å skape en skikkelig festaften som sent vil glemmes!
David Fielder har sin utdanning fra University of North Texas i Denton, Griegakademiet i Bergen, og Statens Operahøgskole i Oslo. Etter endt utdanning frilanset David i to år som operasanger i Norge. I 2004 innledet han et engasjement ved Mainfrankentheater i Würzburg i Bayern, Tyskland. Etter fem år og rundt 25 roller i like mange nyproduksjoner, og i tilegg en rekke innhopp i diverse forestillinger rundt om i Tyskland, ble han tilbudt en solistkontrakt ved Den Norske Opera og Ballet i Oslo. I oratoriesammenheng har David vært solist i framføringer av bl. a. Händels Messias, Mozarts og Verdis Requiem, Rossinis Petite Messe sollenelle og Bachs H-moll messe. Han har også konsertert med Lieder i Norden, Tyskland og USA. David har stort interesse for nyskreven scenisk musikk og har vært med på flere urfremføringer, bl.a. Glenn Erik Hauglands “Hulda og Garborg” og Gerhard Stäblers “Letzte Dinge”, og har jobbet med komponister som bl.a. Udo Zimmermann og Manfred Trojahn.
Jon Terje Svendsen fikk sin diplomgrad i orkesterdireksjon ved Musikkhøgskolen i Stockholm i 2003. Han har jobbet med mange forskjellige ensembler, fra sinfonietta, korps og til orkester, blant annet Oslo Filharmoniske orkester. Han jobber med forskjellig musikksjangere, alt fra Mozart til Count Basie og jobber mye med musikk for barn og unge. Siden 2007 har han vært sjefsdirigent for Sinsen Musikkorps i Oslo.
Dirigent: Bjarte Engeset
Solist: Natallia Papova, piano
Samuel Barber:
“First Essay for Orchestra”
John Williams:
Utdrag av musikk fra “Star Wars”-filmene
George Gershwin:
“Cuban Overture”
Pianokonsert i F
Etter 1. verdenskrig var det nasjonalistiske krefter i sving i Amerika. En ny generasjon komponister ville skrive ekte amerikansk musikk, og det gjorde de blant annet ved å forene den klassiske musikktradisjonen med elementer fra jazzmusikk. Copland og Gershwin er to store komponister fra denne bevegelsen.
Samuel Barber skrev sitt “First Essay” i 1937. Han ville modernisere musikken, men beholde tonaliteten; melodiene og akkordene. Denne trenden ble godt mottatt, og gjenspeiler seg i dagens filmmusikk.
John Williams er en av de mest kjente filmmusikkomponistene i dag, og han har skrevet musikken til blant annet “Superman”, “Jurassic Park” og “Harry Potter”-filmene.
Dirigent: Bjørn Sagstad
Medvirkende: Aalesund Operakor, musikkstudenter fra Fagerlia vgs
Giuseppe Verdi:
Rekviem
Giuseppe Verdi var kjempepopulær i sin samtid. Han skrev for det meste operaer, og var like stor i Italia som Wagner var i Tyskland. I 1868 døde Gioachino Rossini, en annen kjent operakomponist, og Verdi samlet 13 italienske komponister for at alle skulle skrive hver sin sats til “Messa per Rossini”. Rekviemet ble skrevet og fullført, men forestillingen ble avlyst i siste liten, og notene gikk tapt. En amerikansk forsker klarte senere å finne igjen notene, og stykket ble urfremført i 1988.
Men tilbake til Verdis tid; han ble rasende fordi forestilligen ble avlyst. Han skyldte på dirigenten, Angelo Mariani, som visstnok hadde sabotert prosjektet. De to hadde hatt et livslangt vennskap, men denne hendelsen avsluttet det. (muligens kombinert med at Marianis forlovede også hadde et godt øye til Verdi.)
Han jobbet videre med satsen han selv hadde bidratt med, “Libera me”, bestemte seg for å skrive sitt eget rekviem, dedikert til forfatteren Alessandro Manzoni.
Verdi selv var ikke kristen, han hadde bakgrunn som operakomponist, og dette var kontroversielt for mange. Men rekviemet ble en stor suksess!
Arvo Pärt (1935 – ) er en estisk komponist som jobber innenfor stilarten minimalisme. «Cantus» (7 min.), skrevet for strykere og kirkeklokke, viser tydelig hans inspirasjon fra gregoriansk sang. Pärt skrev dette stykket i 1977 til minne om den engelske komponisten Benjamin Britten, som døde ett år tidligere.
Minimalistisk musikk er en stilretning innen eksperimentell musikk som oppstod i USA tidlig på 60-tallet, først som et undergrunnsfenomen. Noen regner minimalismen som en reaksjon mot samtidsmusikken, som i løpet av 1900-tallet hadde blitt mer og mer avansert og vanskelig tilgjengelig – man ville tilbake til det enkle! Stilarten ble raskt populær og den mest populære eksperimentelle musikken utover 1900-tallet. Det er mange komponister som jobber med minimalisme, og sjangeren har etter hvert utviklet seg til flere undersjangrer, blant annet ambient-musikk, som Brian Eno er kjent for.
Musikken kjennetegnes av repeterende figurer og langsomme bevegelser. Den forkaster i stor grad melodier, temaer og formstruktur, som er grunnleggende prinsipper for den tidligere klassiske musikken. Musikken er tilsynelatende statisk, i den forstand at det bare er en figur som gjentas om og om igjen, men hele tiden skjer det ørsmå forandringer i figuren som gjør at musikken beveger seg fremover. Man må altså lytte til detaljene i musikkstykket for å få med seg fremgangen – plutselig kommer det inn en ny note i figuren, et nytt instrument, eller noe annet. Slik lytting skaper en unik tilstedeværelse i musikken og en hypnotisk tilstand som kjennetegner minimalismen.
I Mozarts enorme musikkproduksjon finnes hele 27 pianokonserter. Han kunne skrive en hel pianokonsert på en uke, og selv man skulle tro dette var litt av en påkjenning, var det noe han gjorde til daglig, uten problemer. Riktignok var han kjent for å ikke notere all musikken note for note, men å skissere de viktigste temaene og improvisere resten.
I løpet av 2 år (1784-1786) holdt han sin egen abonnements-konsertserie, og til den skrev han 11 pianokonserter, deriblant nr. 20, og han fremførte alle selv. Pianokonsert nr. 20 skiller seg ut som den første pianokonserten hans som er skrevet i moll, og den har en mørk karakter. Beethoven var en stor tilhenger av verket, så han har blant annet skrevet pianokadenser til stykket.
Robert Schumann er en av de viktigste romantiske komponistene. Denne symfonien var hans første orkesterverk, og ble godt mottatt.
Dirigent: Bjarte Engeset
Solist: Ragnhild Hemsing, hardingfele
Medvirkende: Et stort mannskor satt sammen av Odd Fellow-koret, Aalesund Mandssangforening, Mannskoret Dovre, Mannskoret Harmonien, Mannskoret Varde og Aalesund og Heibergs Mandskor.
Eivind Groven:
“Hjalarljod”
Geirr Tveitt:
“Tri fjordar”, konsert for hardingfele og orkester
Suite nr. 1 fra “Hundrad Hardingtonar frå Hardanger”
Edvard Grieg:
“Landkjenning”
17. mai er en stor dag, og den skal vi også i år feire med en skikkelig nasjonalromantisk konsert! Hovedtemaet for konserten blir norske folketoner. Ragnhild Hemsing skal være solist i Geirr Tveitts stykke “Tri fjordar”, en konsert for hardingfele og symfoniorkester.
Geirr Tveitt var en komponist som virkelig hadde sans for fele og folkemusikk; han samlet inn massevis av folketoner og gjorde dem om til orkesterstykkene “Hundrad Hardingtonar frå Hardanger”. Vi skal spille suite nr. 1, en samling av noen av disse stykkene.
Vi setter kronen på verket med “Landkjenning” av Edvard Grieg!
Utdrag av “La Traviata”
Utdrag av “Skjebnens makt”
Georges Bizet:
Utdrag av “Carmen”
Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij:
Utdrag av “Nøtteknekkeren”
Antonín Leopold Dvo?ák:
Utdrag av “Rusalka”
Slavisk Dans nr. 8, op. 46
Jacob Gade:
“Tango Jalousie”
Andrew Lloyd Webber:
Utdrag av forskjellige musikaler
Vi starter sesongen med vår tradisjonelle og populære nyttårskonsert! Sammen med den rutinerte dirigenten Bjørn Sagstad, Ålesund Operakor og solister setter vi sammen en helaften med kjente og udødeliggjorte operautdrag. En helaften som på overflaten er glamorøs, men de som tar seg tid til å lese resten av konsertomtalen, som oppsummerer handlingene i operaene, vil skjønne at det egentlig burde vært aldersgrense på denne konserten.
Vi skal raske gjennom europeisk operahistorie, fra Mozart og wienerklassisismen til mer eller mindre moderne Broadway-musikaler. Veien går via Italia. Vi spiller Bellinis vakre melodier (som gav ham tilnavnet «Catanias svane») og mange utdrag fra Verdi sine mesterverk «La Traviata» og «Skjebnens makt».
Det blir også en dose cubanske rytmer fra den eviggrønne operaen «Carmen» av Bizet, det blir sukkersøte danser fra «Nøtteknekkeren» og romantisk musikk av Dvo?ák, før vi ender opp med Andrew Lloyd Webber. I denne artikkelen er programmet presentert i kronologisk rekkefølge, etter når det ble skrevet og fremført.
Wolfgang Amadeus Mozart: «Cosi fan tutte» er en wienerklassisk, italiensk komedieopera. Tittelen betyr Slik er kvinner. Handlingen i operaen kan sammenlignes med moderne TV-programmer som Paradise Hotel, og konseptet er konebytte.
To offiserer blir utfordret av den frekke filosofen Don Alfonso til å teste troskapen til konene sine. De later som om de blir sendt i krig, men i stedet kler de seg ut og reiser tilbake. De skal prøve å forføre hverandres koner for å se om konene kan motstå fremstøtene.
De utkledde offiserene lykkes til slutt med å få hverandres koner til sengs, men de stopper heldigvis showet før det går så langt. Don Alfonso har vunnet veddemålet, og ber offiserene om å tilgi konene sine. Offiserene avslører eksperimentet sitt og alle tilgir hverandre til slutt. «Slik er kvinner», tross alt.
Operaen ble urfremført I Wien I 1790. På den tiden vakte ikke operaen noen sterke reaksjoner, men gjennom hele 1800-tallet ble den sett på som upassende og ble veldig sjelden fremført. Først etter 1945 ble operaen tatt inn i varmen igjen, og blir nå fremført ganske ofte.
Utdraget vi skal presentere heter «Come Scoglio», og kan oversettes med «jeg er stø som fjell». Dorabella synger her om at hun slett ikke vil la seg forføre! (Men som sagt får den utkledde offiseren henne på gli til slutt.)
Vincenzo Bellini: «Norma»topper den italienske «bel canto»-tradisjonen innen opera. Her er det én mann som holder på med to kvinner samtidig. Handlingen er lagt til Gaul, den delen av det Romerriket som i dag tilsvarer Frankrike og Belgia, og i bakgrunnen ligger det konflikter mellom romerne og druidene, som var de mektige offerprestene i den gamle keltiske kulturen. De fungerte også som dommere, og kunne ilegge dødsstraff ved bålbrenning.
Prestinnen Norma har i hemmelighet brutt sin sølibatplikt, og hun har fått to barn med den romerske konsulen Pollione. Han blir forelsket i en annen prestinne, Adalgisa, som er en nær venn av Norma.
Skjebnens ironi fører til at Adalgisa kommer til Norma (uvitende om at Norma også har et forhold til Pollione) for å innrømme sin skyld; hun har brutt sin sølibatplikt og hatt seg med en romersk konsul. Da innser Norma sannheten, at Pollione har lurt dem, begge to.
Men Norma elsker ham fortsatt!
I den berømte arien «Casta Diva», som vi skal fremføre, synger hun til månegudinnen «Casta Diva» om hennes problemer og om krigen som Roma fører. Pollione kommer inn i jomfrutempelet for å hente Adalgisa, for han vil ta henne med seg til Roma, men der blir han pågrepet av druidene. Han får dødsstraff. Nå må Norma avsløre at hun faktisk har fått to barn sammen med Pollione, og hun er derfor også selv skyldig. Operaen ender dermed tragisk; begge to blir brent på bålet.
Giuseppe Verdi: «La Traviata» handler om Violetta, som er «La Traviata», eller «Den falne kvinnen» på norsk. Operaen handler om kjærlighet mellom to mennesker som aldri kan få hverandre.
Violetta jobber som luksusprostituert i det franske hoffet. Men på en fest møter hun Alfredo, som lenge har vært forelsket i henne. Vi skal fremføre «Brindisi», en drikkevise fra denne festen.
Tre måneder senere bor Violetta og Alfredo lykkelig sammen i et landlig hus utenfor Paris. Der har hun begynt et nytt og bedre liv. Violetta tar en tur hjem til Paris, og kommer Alfredos far for å møte henne. Faren vil ikke ha noe med Violetta å gjøre, siden hun har jobbet som luksusprostituert i hoffet!
Så reiser hun på fest. På denne festen blir det underholdning for gjestene, og blant annet blir sangen «Vi er tyrefektere fra Madrid» sunget den skal vi fremføre.
Alfredo er også tilfeldigvis på festen. Her ser han henne sammen med medlemmer av hoffet (det vil si, hennes tidligere kunder), og slikt blir det drama og slagsmål av.
Violetta blir syk og har ikke lenge igjen å leve. Alfredo er på soverommet hennes sammen med henne. Alfredos far er der også, og han innser at han har handlet galt; de to elsker virkelig hverandre. Så dør Violetta der, i Alfredos armer.
Giuseppe Verdi: «Skjebnens makt» er en annen opera med familiekonflikter kjærlighet mellom to mennesker som ikke kan få hverandre fordi familiene ikke vil.
Don Alvaro, en mann med dårlig rykte, har blitt forelsket i Donna Leonora, datter av fyrsten Marquis av Calatrava. Marquis vil ikke at datteren skal gifte seg med noen med lavere rang, så Alvaro og Leonora flykter sammen til utlandet. Men de blir oppdaget i forsøket, og det ender med at Alvaro dreper faren. Don Carlo, som er broren til Leonora, bestemmer seg for å spore dem opp for å hevne drapet.
Alvaro blir senere sendt i militæret, der han møter Don Carlo. De to blir gode venner. (De kjenner ikke hverandre fra før). Alvaro blir dødelig såret i et slag, og gir en mengde brev til Don Carlo, men han må love å ikke åpne dem. Don Carlo klarer selvfølgelig ikke å motstå fristelsen, så han leser brevene. Da skjønner han at det er Alvaro som er farens morder. Alvaro blir mot formodning frisk, så han reiser for å møte sin elskede Leonara. Etter ham kommer Don Carlo, og de havner i slagsmål. Don Carlo blir dødelig såret.
Så synger Leonara «fred, mektige Far, gi meg fred!», og denne arien skal vi spille på konserten. Alvaro kommer til henne og forteller om slagsmålet. Hun vil selvfølgelig ta et siste farvel med broren sin, men i det hun lener seg over ham, stikker han henne i brystet med en kniv. Hun dør rett foran en fortvilt Alvaro.
I det italienske operamiljøet er denne operaen beryktet, fordi den visstnok fører med seg ulykke. Blant annet døde den amerikanske baritonen Leonard Warren på scenen i «Metropolitan Opera» i New York under en fremførelse av Skjebnens makt i 1960. Han ble bare 48 år gammel. Han hadde akkurat sunget arien «Å dø, for en monumental ting» før han skulle over til et litt mer livlig parti, men så begynte han å hoste, og det siste han ropte var «help me, help me». Så falt han livløs til gulvet og ble erklært død få minutter senere av et massivt hjerneslag.
Georges Bizet: «Carmen» hadde premiere i 1875, og er nok en opera som ble stemplet som «umoralsk» etter fremførelsen. Kanskje ikke så rart, i og med at den tar for seg både forføring, utroskap, narkotikasmugling og mord. I dag er den derimot en av de mest spilte operaene.
Vi er i Seville, Spania, i 1830. Carmen er en vakker sigøynerkvinne med livlig temperament. Hun jobber i en tobakksfabrikk. Pauseklokka ringer, og utenfor fabrikken venter flere menn, klar til å kaste seg over henne når hun kommer ut. Hvem av dem vil hun velge? Her synges den berømte «Habanera»-arien fra operaen, som vi også skal spille, der Carmen svarer dem: «Kjærligheten er en fugl som ingen kan temme. Hvis du ikke elsker meg, så elsker jeg deg, og hvis jeg elsker deg, så bør du passe deg.» Et svevende svar. Når de så ber henne om å velge en av dem, kaster hun en blomsterbukett til Don José. Men José er allerede forlovet med kvinnen Micaëla!
Senere havner Carmen i slåsskamp, og blir arrestert, men José jobber som fengselsvakt. Carmen forfører ham, så hun får «rømme». Prisen å betale er at José selv blir fengslet. Der blir han i to måneder, inn til Carmen på sitt vis får «overtalt» fengselsvaktene til å slippe ham ut. Det viser seg etter hvert at Carmen er med i en smuglerliga. José bestemmer seg for å følge med dem, men Carmen har allerede begynt å bli lei av ham.
Ved landegrensen må Carmen ut for å «distrahere» tollerne slik at smuglerne kan komme forbi, mens José må bli igjen og passe på godset. Escamillo, en tyrefekter som Carmen tidligere har møtt, kommer tilfeldigvis forbi og slår av en prat med José. Escamillo forteller om at han er forelsket i Carmen og har invitert henne på oppvisning. José blir illsint, og det blir duell, men den blir avverget når Carmen kommer tilbake «fra oppdrag».
>Hun reiser senere for å se på tyrefektingen, men der møter hun José. Han ber henne om å starte et nytt og bedre liv sammen med ham! Men Carmen takker nei. Hun har nemlig dumpet ham til fordel for denne tyrefekteren. José blir illsint, så sint at han dreper henne, der og da! Slik slutter operaen.
Peter Tsjajkovskij: «Nøtteknekkeren» er en ballett som heldigvis er mer familievennlig. Det er julaften, og gudfaren Drosselmeyer kommer med gaver til barna. Alle barna får presang, unntatt Klara, for han hadde visst ikke med seg nok! Men han finner frem en nøtteknekker til henne, bygd som en soldat i full uniform.
Så går barna til sengs. Ved midnatt ringer klokken, og Klara våkner. Hun hører lyden av mus, og prøver å flykte, men de onde musene stopper henne. Hun har nemlig blitt krympet ned til musestørrelse! Nøtteknekkeren kommer til live, og hans soldathær går til angrep mot musene og mot Musekongen. Klara og nøtteknekkeren dreper Musekongen, og musene trekker seg tilbake med kongen sin. Da blir nøtteknekkeren forvandlet til en prins!
Sammen reiser Klara og prinsen til en annen verden, med nymfer, dronninger og dansende snøflak. De har kommet til Godteriland! Innbyggerne danser for dem; det blir russisk dans, kinesisk dans, arabisk dans, blomstervals, sukkertøy-dans og mer til. Vi skal spille “Grand pas de deux”, en dans fra denne akten.
Etter festen våkner Klara opp i sin egen seng. Var alt sammen bare en drøm?
Antonín Dvo?ák: «Rusalka» er bygd på et eventyr med skikkelser fra slavisk mytologi. Rusalka er en vannymfe som bor i en innsjø sammen med familien sin. Hun har blitt forelsket i en prins som pleier å bade i innsjøen. Men hun kan jo ikke gifte seg med ham så lenge hun er nymfe og han er menneske! Rusalka synger sin sang til Månen, som er den berømte arien fra denne operaen. Den blir å høre på konserten. Her ber hun Måneguden om å fortelle prinsen om hennes kjærlighet!
Rusalka drar til heksen Jeibaba for å be om hjelp. Heksen kan gjøre henne om til et menneske, men det har en høy pris. Hun vil bli stum når hun er menneske, og hvis prinsen forråder henne blir både hun og prinsen evig fortapt! Hun vil heller aldri kunne få se sin familie igjen. Men Rusalka takker ja til tilbudet, drikker en trylledrikk og blir menneskelig. Så møter hun prinsen.
Men han vil ikke ha henne allikevel, for han har funnet seg en annen prinsesse. Rusalka reiser tilbake til Jeibaba og spør om hun kan hjelpe henne. Rusalka får en kniv, og blir fortalt at hvis hun dreper prinsen, så vil hun selv reddes. Men det nekter hun, så hun blir dermed forvandlet til en bludi?ka, en dødsdemon som må leve i dypden av innsjøen. Prinsen bestemmer seg for å reise tilbake til innsjøen for å treffe Rusalka, og han ber henne om et kyss, selv om han vet at det vil være dødelig for ham. Rusalka takker for å ha fått opplevd menneskelig kjærlighet, prinsen dør, og hun må vende tilbake til dypet av innsjøen, der hun er dødsdemon.
Solist: Peter Jablonski, klaver
Dirigent: Rune Bergmann
Geirr Tveitt:
Velkomne med Æra
Edvard Grieg:
Klaverkonsert i A-moll
– Allegro molto moderato
– Adagio
– Allegro moderato è marcato
Johan Svendsen:
Symfoni nr. 2 i B-dur
– Allegro
– Andante sostenuto
– Intermezzo
– Finale (Andante – Allegro con fuoco)
Peter Jablonski er vokst opp i Sverige, begynte som 11-åring på konservatoriet i Malmö, og debuterte som solist med orkester som 12-åring. 17 år gammel flyttet han til London og startet som yngste post-graduate student noen gang ved Royal College of Music med både klaver, direksjon og komposisjon. Som student der imponerte han Vladimir Ashkenazy, som tok han med på turneer og han gjorde en prisvinnende plateinnspilling for Decca. Siden har Jablonski spilt med mange av de beste orkestre og største dirigenter i Amerika, Asia og Europa, med et bredt repertoar fra alle de store romantiske konserter til urfremføring av nye klaverkonserter. Peter Jablonski spiller også mye kammermusikk, og har en egen festival i Sverige hver sommer. I 2005 ble han av Kong Carl Gustav hedret med ”Litteris et Artibus”-medaljen.
Geirr Tveitt var en av de viktigste norske komponistene i det 20. århundret. Han hadde slekt i Hardanger, der han også bodde de siste 20 årene av sitt liv. Musikken hans forener elementer fra den franske kunstmusikken med norsk folkemusikktradisjon. Hans mest kjente verk er orkestersuitene “Hundrad hardingtonar frå Hardanger”. “Velkomne med Æra” er den første og mest spilte satsen.
Edvard Grieg er regnet som den viktigste og mest kjente av alle norske nasjonalromantiske komponister, og var inspirert av norsk folkemusikktradisjon. På oppfordring fra Ole Bull reiste han til Leipzig, senere også til København, for å studere komposisjon. Sammen med familien reiste han mange ganger til Søllerød i Danmark for å oppsøke det varme klimaet der. I løpet av sommeren 1868 skrev han sin berømte pianokonsert i Søllerød.
Johan Svendsen er en annen viktig norsk nasjonalromantisk komponist. Han har falt litt i skyggen av Edvard Grieg, men i motsetning til Grieg, som skrev best for klaver, var Svendsen en mester i komponering for orkester. I fjor fremførte Ålesund Symfoniorkester hans 1. symfoni. I år fremfører vi hans symfoni nr. 2 i B-dur. Dette er hans beste symfoni, og sikkert også Norges flotteste!
