Stikkordarkiv: featured

Skjermbilde 2017-01-22 kl. 20.01.39

Tsjaikovskijs «Tornerose» 2.-3. desember 2017

Tid: 2.-3. desember 2017
Sted: Parken kulturhus

Dirigent:
Per Kristian Skalstad
Dansere fra:
Ålesund Ballettskole

 

Program :

Tsjaikovskijs «Tornerose» Op. 66

Dirigent Per Kristian Skalstad er en etterspurt ballett- og operadirigent. I 2016 og 2017 gjester han bl.a. Den Norske Opera og Ballett, Oslo- filharmonien, Wiener KammerOrchester, KORK, Kristiansand symfoniorkester, Det Norske Blåseensemble, Stavanger Symfoniorkester, Det Norske Kammerorkester, Kristiansund Sinfonietta, Murmansk filharmoni og Marinemusik- ken, samt flere festivaler og mindre produksjoner.

I 2016 og 2017 gjester han bl.a. Den Norske Opera og Ballett, Oslo- filharmonien, Wiener Kammer Orchester, KORK, Kristiansand symfoniorkester, Det Norske Blåseensemble, Stavanger Symfoniorkester, Det Norske Kammerorkester, Kristiansund Sinfonietta, Murmansk filharmoni og Marinemusik- ken, samt flere festivaler og mindre produksjoner.

Skalstad fikk sitt gjennombrudd som ballettdirigent ved åpnin- gen av den nye operaen i Bjørvika i 2008, men har siden 2004 dirigert en rekke produksjoner for Nasjonalballetten.

Per Kristian Skalstad har vært aktiv i Risør kammermusikkfest som dirigent og fiolinist siden starten i 1991, og høsten 2010 dirigerte han Risør festival strings på turne til Brussels, London og New Yorks Carnegie Hall.

Skalstad har ledet en rekke operaproduksjoner i Nord- Norge, i regi av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Som fiolinist har han hatt en rolle i Oslo Strykekvartett fra 1991 til 2007. Han var 2. konsertmester i operaorkesteret fra 1993 til 2005, og har vært medlem av Det Norske Kammerorkester siden 1988. Han avla diplomeksamen i fiolinspill i 1995 og i orkesterledelse i 2002; begge ved Norges Musikkhøyskole.

Ålesund Ballettskole ble etablert i 1981, og er med sine 450 elever og tre ballettpedagoger en av de største i landet. Skolen har spesialinnredet ballettstudio der pedagogene underviser i flere danseformer, klassisk ballett, jazzballett, moderne, stepp og hip hop.

Ålesund Ballettskole har som et av sine formål å fremme dans- og kulturinteresse i byen og distriktet. Ålesund Ballettskole fikk Leverandørlaugets kulturpris for ungdom i forbindelse med barne- og ungdoms-gruppers innsats under jubileumsfeiringa for Ålesund 1998. Ballettskolen vant også Ålesund bys Ung- domskulturpris for 1999.

Siden våren 2009 er Ballettskolen en del av Ålesund kulturskole.

2

Klangen av Sunnmøre – Komponistforeningens 100-årsjubileumskonsert

Tid: 29. oktober 2017 kl. 18:30
Sted: Parken kulturhus

Klangen av Sunnmøre – en del av Komponistforeningens 100-årsjubileum 2017

Dirigent:
Lars-Thomas Holm
Solist:
Sigstein Folgerø, klaver

Program :

Eirik Sletteberg
Nyskrevet verk – urfremføring
Marius Moaritz Ulfrstad
Klaverkonsert

– PAUSE –

Ludvig Irgens-Jensen
Canto d’omaggio – urfremføring av førsteversjon
Ludvig Irgens-Jensen
Passacaglia

 

I 2017 feirer Norsk Komponistforening 100 år. Det er en viktig milepæl i norsk musikkhistorie. Komponistforeningens mål for jubileet er å feire det uhørte, ta vare på historien, hylle den frie tanken, og å gi publikum nye og viktige møter med kunstmusikken. Derfor deltar Ålesund Symfoniorkester i jubileet med årets «Klangen av Sunnmøre» – konsert, som et bidrag til manifestasjonen av den musikken som er skapt her i Norge de siste hundre år. Årets program for «Klangen av Sunnmøre» er, med sin deltakelse i Komponistforeningens jubileum, derfor et to-delt program. Første avdeling er viet til «det sunnmørske», med urfremførelse av et bestillingsverk, samt en fremførelse av en restaurert og gjenoppdaget klaverkonsert. Andre avdeling er derimot viet mer til det nasjonale, med en urfremførelse og en fremførelse av et av de mest spilte verk fra det norske orkesterrepertoaret i det 20. århundre.

Eirik Sletteberg  fikk sin bachelorgrad i komposisjon fra Norges Musikkhøgskole i 2013, der han studerte med Bjørn Kruse og Ivar Frounberg. I sin virksomhet har han skrevet variert musikk, inspirert av minimalister som Steve Reich og John Adams, og utforsket møtet med elektroakustisk musikk og improvisasjon, i samspill mellom musiker og teknologi. Han også skrevet akustisk kammermusikk for forskjellige ensembler, fra pianoverk, strykekvartett til verk for små orkester. Denne konserten blir første gang et av hans orkesterverk blir fremført på Sunnmøre!

Gjenoppdaget Klaverkonsert!

Svenska Dagbladet 8. Februar 1938

 Februarikonserten – av Radiotjänst symfoniorkester hade ägnats våra närmaste grannar i öster och väster, representerade av Jean Sibelius och Marius Moaritz Ulfrststad. […] Som andra nummer presenterades Norrmannen Ulfrstads pianokonsert nr 1. Förut huvudsakligen bekant som en finkänslig lyriker visade han sig här dessutom i besittning av en utpräglat dramatisk gestaltningsförmåga. Konsertens bägge yttersatser upprullas under en ungdomligt laddad kraftutveckling, än i lidelsefull tvekamp – där ibland klaveret, ibland orkestern har övertaget – än i en sammanbitet energisk hetsjakt, med små lyriska analter eller ilskna folkdnasrytmer som omväxling. En längre andhämtningspaus bereder den långsamma, stilla mellansatsen, vars «religioso» dock inte bör tagas alltför bokstavligt. Solopartiet kräver en högt kvalificerad pianist, och tonsättarens landsmannina Laila Aavatsmark fyllde måttet. Och fyllde det glansfullt! En bekantskap av angenämste slag. Herbert von Karajan dirigerade.

H.M—g.

Ålesundskomponisten Marius Moaritz Ulfrstads (1890-1968) Klaverkonsert står frem i ettertiden som et av hans aller beste verk, en kvalitet som også den anerkjente tyske dirigenten Herbert von Karajan lot seg imponere av. Det resulterte i at verket ble fremført en rekke ganger på 1930-tallet, både i Norge, Tyskland og Sverige, med den norske pianisten Laila Aavatsmark som solist og med bl.a. Karajan som dirigent. Vi i Ålesund Symfoniorkester håper at vår fremførelse av dette unike verket er med og bidrar til å løfte frem en glemt og skjult perle til vår norske klaverkonserttradisjon.

Ludvig Irgens-Jensen vart fødd i Kristiania (Oslo) 13. April 1894 og døde 11.april 1969 på ein tur til Italia. Mange norske komponistar
har vore sterkt knytt til folkemusikken og har søkt ein nasjonal musikalsk identitet. Irgens-Jensen derimot kan beskrivast som europear, med fokus på form og på dei musikalske elementa sin eigenverdi. Han tok inn sterke impulsar frå tysk og fransk kultur, m.a. ved lengre opphald i Berlin og Paris. Han studerte klaver, men søkte seg aldri til komposisjonsutdanning ved eit konservatorium. Likevel vart han rekna som ein av dei mest kunnige blant sine komponistkollegaer. Han kan skildrast som humanisten og filosofen med eit sterkt heilskapssyn på kunst. Problemstillingar kring mennesket sin eksistens går som ein raud tråd gjennom livsverket hans. Han skreiv også lyrikk, og var ein dyktig teiknar og akvarellmålar. Venene hans fortel om eit stillferdig og klokt menneske med sterk empati. Han var oppteken av naturen og friluftsliv, og klatra ofte i Noregs høgste fjelltoppar i Jotunheimen.
I mykje av musikken hans finnast eit karakteristisk elegisk melankoli. Han var ein kjenslevar lyrikar, men samstundes skeptikar og
rasjonalist: ”Det finnes ikke snarveier i kunsten”, uttrykte han. På eit spørsmål om kven han såg opp til av tidlegare komponistar svara
han ”Jeg har mine helter Bach og Palestrina, Chopin og Brahms, alle som har laget det betydelige.” På spørsmål om sin estetiske ståstad
svara han ofte at han delte Carl Nielsen (1865-1931) sine synspunkt om ”formens strenghet og de musikalske elementers egenverdi”.
Han søkte ein allmenn og klassisk kunst, ikkje sprunge ut av ei ”individualistisk åndsform”, men ut frå ein mentalitet som hos Johann Sebastian Bach (1685-1750) ”hvor ydmyghet og trangen til å tjene var dype realiteter”. Som ung vart han sett på som ein av
modernistane, saman med t.d. Fartein Valen (1887-1952), Pauline Hall (1890-1969) og Harald Sæverud (1897-1992). Seinare vart han
av enkelte rekna som konservativ klassikar.

Irgens-Jensen: Canto d’omaggio (1950)
Oslo feiret sitt 900-års byjubileum i 1950, og i konkurransen om musikk til åpningen av Rådhuset ble Irgens-Jensens vinner med Canto d’omaggio foran Eivind Grovens Hjalarljod og Karl Andersens Allegro festivo e canto solenne norvegese. Omtrent samtidig arbeidet Irgens-Jensen ed å arrangere musikk for klokkespillet i Rådhuset.

Irgens-Jensens vinnerverk er variasjoner over en sang som han i 1920-årene hadde komponert over Nils Collett Vogts dikt ”Vår egen by”, som iblant også er kalt ”Til Oslo”. Irgens-Jensen syntes det var naturlig at utformingen av verket fikk et visst fortellende preg siden det dreide seg om et 900-årsjubileum. Han sier selv om dette, som svar på en forespørsel: ”Først kom kongebudet: her skal byen ligge. Så utviklingen fra idyllen i den vesle fjordbyen gjennom nødsår og tvang – til frihet og de stemninger den utløste”.

I partituret  som Irgens-Jensen hadde sendt inn til konkurransen var 18 partitursider sammenlimt. Trolig for at hans bidrag skulle passe til konkurransestatuttene om varighet. Senere valgte Irgens-Jensen å renskrive partituret og utelot derfor de 18 sammenlimte sidene. Førsteversjonen av dette verket, med komponistens opprinnelige form-idè og alle hans florale variasjoner over tema, har derfor aldri blitt fremført. I den opprinnelige versjonen benytter komponisten både  ambolt og to fiolinsolister og med de sammenlimte sidene finner vi følgende deler angitt i partituret: Fanfare og 1. variasjon: ”Det var en gang”. 2.-6. variasjon: ”Vår  i Viken, Skippertak, Tomtegubber, Døler på marken. Kulturdebatt. Tidehverv. 7.-8. variasjon: Fanfare. 9. variasjon: ”Det er som isen smelter”. 10.-1. variasjon: ”Her er vårt hjem”.

Canto d’omaggio ble også benyttet ved Festforestillingen i Nationaltheatret  i anledning åpning av vinterolympiaden i Oslo i 1952.

Passacaglia (1928)
Verket sin internasjonale suksess gjorde det i ein periode til eit slags ideal i norsk musikk. Det var først tenkt som eit stort kyrkje-musikalsk verk for kor, sopran og orgel. Til Schubert-jubileet i 1928 arrangerte Columbia plateselskap ei komposisjonstevling, og
Passacaglia fekk andre pris i den nordiske delen av tevlinga. Førsteframføringa var i Oslo 19. Januar 1929, ved ein konsert der tre komponistar, Pauline Hall, Ludvig Irgens-Jensen og Arne Eggen (1881-1955) leigde Oslo Filharmoniske orkester. Dirigent var Odd
Grüner-Hegge (1899-1973). Verket fekk straks svært god mottaking, og vart spela fleire gongar til i Oslo det året. I løpet av nokre få år vart det framført i Bergen, Stockholm, Kiel, Helsinki, Berlin (1930 og 1933, Berliner Philharmoniker), San Fransisco, Philadelphia, New York (1932, kringkasta av CBS), Chicago, Venezia o.s.b. Internasjonale kritikarar opplevde det som ein ”heilag song” med etisk, djup og nobel karakter. Dei skreiv om verket si meisterlege form, samstundes som dei tykte det var emosjonelt sterkt og gripande. Både Arturo Toscanini (1867-1957) og Igor Stravinskij (1882-1971) skal ha uttalt seg begeistra om det. Utanom Grüner-Hegge var dirigenten Issay Dobroven (1891-1953) ein viktig forkjempar for verket. Både før og etter den seinaste utgjevinga av partituret i 1952 var Grüner-Hegge i dialog med Irgens-Jensen om mindre endringar, særleg i orkestreringa. Grüner-Hegge var ein nær ven og ein sentral rådgivar for Irgens-Jensen i revisjonen av mange verk. Irgens-Jensen plasserer seg midt i ein europeisk tradisjon frå barokken og J. S. Bach med bruken av passacagliaforma: Utgangspunktet er eit molltema i bassregisteret i tredelt takt, slik tradisjonen seier. Måten forma er brukt på minner mykje om siste satsen i Johannes Brahms (1833-1897): Symphonie 4, men har også meir samtidige parallellar hos t.d. Carl Nielsen, Alban Berg (1885-1935), Anton Webern (1883-1945), og Arnold Schönberg (1874-1951). Irgens-Jensen karakteriserer sjølv introduksjonen som ”kantete”, ”kaotisk” og ”improviserende”. Den inneheld eit omfattande materiale: Eit signalmotiv i lave fagottar, eit resiterande parti i celli, hornfanfarer, ein koral o.s.b. Introduksjonen stig i to bylgjer fram mot koralen. Materialet blir så dramatisk vendt og vridd på vidare til det endar som i eit stille spørsmålsteikn. No vert passacagliatemaet mildt presentert unisont i celli og bassklarinett. Dette 16 taktar lange basstemaet vert så spela 16 gongar, først lenge i e-moll, men seinare i ulike andre toneartar som d-moll, a-moll, h-moll, fiss-moll og A-dur.
Overgangane er ofte mjuka opp, skjult og sløra av andre melodifraser som startar før og etter kvar passacagliadel slik at det vert overlappingar og forskyvingar. I variasjon 10 vert eit pastoralt, nesten folkeviseprega mottema presentert av oboen. Etter dei 12 første variasjonane kastar Irgens-Jensen seg ut i ein kompleks trippelfuge, der mellom anna resitativtemaet frå introduksjonen og det pastorale temaet er fletta inn. Fugen leier vidare inn i fire nye variasjonar med passacagliatemaet. (Variasjon 13-16). Ein overgangsdel fører oss fram til den store koralen som kronar verket. Den strenge polyfonien løyser seg opp og linene samlar seg i eit klimaks på ein G-durakkord. Etter ein lang paukevirvel fylgjer ein paradisisk og eterisk ettertankedel, med solofiolin, fløyter og sordinert trompet. Her vert først passacagliatemaet gjenteke, og så koralen i ein pianissimoversjon. Det heile sluttar dominantisk på ein stille H-dur klang.

 

Pianisten Sigstein Folgerø (f. 1980) kommer opprinnelig fra Støren og er ansatt som førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole. Bare 13 år gammel mottok han Adressesavisen kulturstipend og som 15-åring ble han tatt opp som klaverstudent hos prof. Jørgen Larsen ved Musikkonservatoriet i Trondheim. Folgerø debuterte deretter i sin første solo-konsert som 19-åring og videre studier førte han til Jiri Hlinka ved Barrat-Dues Musikkinstitutt og senere til solistdiplomstudiet hos professor Volker Banfield ved Hochschule für Musikk ved Theater i Hamburg. Her ble han også ansatt som klaverlærer.  I 2007 ble Folgerø tildelt den ærverdige Kjell Bækkelund – prisen og i 2008 avsluttet han sine studier som solist med Hamburger Symphoniker i Bartoks 2. klaverkonsert. Folgerø har også vært solist med bl.a.: Bergen Filharmoniske Orkester, Trondheim Symfoniorkester og det Norske Kammerorkester. Ved siden av sin utstrakte solistvirksomhet har Folgerø, utviklet en særskilt interesse for kammermusikk i mindre ensembler og transkripsjons-litteratur for solo klaver.  Som orkestermusiker og ensembleleder har han som en av få i Norden utviklet egne bearbeidelser og transkripsjoner av symfoniske verk for kammerensembler.

russian-soldier-playing-an-abandoned-piano

Musikk & regime 17. september 2017

12141613_10154085577059239_4899403143779823040_nTid: 17. september 2017 kl. 18:30
Sted: Parken kulturhus

Dirigent:
Lars Thomas Holm
solist
Harald Kvasnes

  

Program :

Dmitrij Sjostakovitsj
Overture to the Gadfly
Joaquín Rodrigo
Concierto di Aranjuez
I. Allegro con spirito
II. Adagio
III. Allegro gentile

 

– PAUSE –

Dmitrij Sjostakovitsj
Symfoni nr. 5 i d-moll op.47
I. Moderato-Allegro non troppo
II. Allegretto
III. Largo
IV. Allegro non troppo

I begynnelsen av 1936 hadde den sovjetiske partiavisen Pravda utpekt Dmitrij Sjostakovitsj som en dekadent toneskaper, som var på vei inn i en helt feilaktig musikkstil. Han ble like – frem kalt folkefiende – og ettersom Pravda var Josef Stalins forlengede arm, var angrepet svært alvorlig. Sjostakovitsj var da ikke stort mer enn 30 år gammel men allerede det heteste og største navn på den sovjetiske komponisthimmelen, noe som sannelig ikke var noen garanti for at han skulle skånes. Han hadde hatt stor fremgang med sin første symfoni, men den andre og tredje var blitt altfor radikale, og operaen Lady Macbeth, som hadde gått seiersgang og var tatt inn av flere operahus, hadde Stalin gjennom selvsyn funnet så pervers at den bokstavelig talt over natten forsvant fra samtlige programmer. For sikkerhets skyld trakk derfor Sjostakovitsj sin fjerde symfoni tilbake umiddelbart etter generalprøven, i full forvissning om at den ikke ville vinne forståelse. Han hadde for en stor del skrevet den i depresjon over tidens tilstander, og musikken var blitt personlig tragisk og mørk. Den rommet alt annet enn den folkelige optimismen som de sosialrealistiske kulturbyråkratene hadde forordnet. Samtidig følte Sjostakovitsj et sterkt krav om å presentere et nytt verk, ettersom taushet lett kunne bli misforstått. Han begynte derfor på sin femte symfoni den 18. april 1937. Selv fant han mange likheter mellom
symfoni nr. 4 og 5, og mye av hans protest i den første har runnet over i den andre, men han uttrykte seg på en helt annen måte.

Med femte symfoni ble han igjen allment verdsatt, kanskje fordi han hadde lagt ved merkelappen «en sovjetkunstners svar på en rettferdig kritikk». Hvorvidt dette var tvingende nødvendig eller komponistens ærlige mening, er vanskelig å avgjøre i etterhånd. Faktum er i alle fall at Sjostakovitsj nå hadde skrevet en symfoni i den store russiske tradisjonen: mektig, gripende, grandios. Uroppførelsen ble ivaretatt av Leningrad-Filharmonikerne og Jevgenij Mravinskij og fant sted den 21. oktober 1937, på 20-årsdagen for den russiske revolusjon.

Musikken ble hyllet med lange ovasjoner. Sjostakovitsj hadde skrevet en symfoni i tradisjonell form, men den over 15 minutter lange, langsomme førstesatsen bryter mønsteret. Det er en grandios innledning med bred dramatikk, men det er også en kompromissløs musikk som er kjemisk fri for utadrettet folkelighet. Andre sats rommer raffinert periodisering, og den tredje er patetisk ladet. Det krevde stort sivilt mot å skrive slik abstrakt og subjektiv musikk, og egentlig var det merkelig at den ble så fremgangsrik. Formodentlig var det finalen som lurte makthaverne – de hørte seiersrik støveltramp. Men de følsomme blant premierepublikumet gråt, for de hørte maktens kreatur klampe inn i en nagende tomhet; inn i en tragedie det ikke fantes vei utenom.
«Ventingen på henrettelsen er et av de temaene som plager meg hele livet», skrev Sjostakovitsj i sine memoarer, og ordene passer godt inn også her. Dem femte symfonien gjenopprettet Sjostakovitsj’ rykte og ble hans mest spilte både i øst og vest, men man må vel ha undret seg over hvor den fjerde tok veien. (Den ble ikke uroppført før på nyåret 1961!) For komponisten var den femte symfonien startpunktet til en fornyet kamp.

DSCN1188Harald Kvasnes, gitar, har sin mastergrad i klassisk gitar fra Griegakademiet i Bergen med Stein Erik Olsen som lærer. Han har også studert i Barcelona ved Escola Luthier d ́arts Musicals hos gitaristen Ricardo Gallén. Harald spiller jevnlig konserter både som solist og kammermusiker og jobber i dag som frilansmusiker med base i Oslo. Gitarduoen som han spiller i, Fredheim/Kvasnes duo har turnert i inn- og utland, og vunnet flere internasjonale priser. Blant annet 1.pris i ”VI International Guitar Concours” i Olsztyn Polen 2009 og 2. pris i ” Concorso E. Mercatali” i Italia. De vant også gitarkonkurransen under ”Festival Internazionale della Chitarra, Siracu- sa/Sicilia – Italia” i september 2009.


LTHLars-Thomas Holm (f. 1981) er sjefsdirigent og kunstnerisk leder for Ålesund Symfoniorkester. I tillegg er han assistent- dirigent i Bergen Filharmoniske Orkester for 2015-2017. Holm har dirigert Norrköping Symfoniorkester, Trondheim Symfoniorkester, Kristiansand Symfoniorkester, Sønderjyllands Symfoniorkester, KORK, Berliner Sinfonietta, Trondheim Sinfonietta, Baltic Youth Philharmonic Orchestra, Ungdomssymfonikerne, Det Norske Blåseensemble, Norsk Ungdomssymfoniorkester og alle Forsvarets musikkorps.

Holm har mastergrad i orkesterdireksjon fra Norges Musik- khøgskole og gjorde sin diplomeksamen i 2011. I 2010 vant han den norske dirigentkonkurransen, og samme år ble han assistentdirigent for Kristjan Järvi og det baltiske ungdomssymfoniorkesteret.

I tillegg til dirigentstudier med professor Ole Kristian Ruud og Sigmund Thorp, har han studert med Andrew Manze og Bjarte Engeset. Han har også studert komposisjon og klarinett. Hans doktorarbeid omhandlet Ludvig Irgens-Jenssens orkestermusikk. Holm har også begynt et stort arbeid med å trekke vår lokale komponist Marius M. Ulfrstads frem i lyset.

Adolph_Tidemand_&_Hans_Gude_-_Bridal_Procession_on_the_Hardangerfjord_-_Google_Art_Project

Nasjonal Festkonsert 17. mai 2017

Tid: 17. mai 2017 kl. 18:30
Sted: Parken kulturhus

Dirigent:
Jan Erik Hybertsen
Solist:
Jonas Båtstrand

Program :

Richard Nordraak
Ja vi elsker
Johan Halvorsen
Norsk festovertyre op.16
Edvard Grieg
Norsk dans no.4 op.35
Johan Halvorsen
Norske danser for fiolin og orkester
Johan Halvorsen
Air Norvegienne
Hjalmar Borgstrøm
Romance for fiolin og orkester
Johan Halvorsen
Norske Eventyrbilleder no.1
Edvard Grieg
Hyldningsmarsj fra Sigurd Jorsalfar

 

jan erikJan-Erik Hybertsen er utdannet dirigent fra Norges Musikkhøgskole hvor han studerte med Ole Kristian Ruud. Han avla sin diplomeksamen i direksjon med Kringkastingsorkesteret i 2010. Hybertsen har også studert og deltatt ved masterclasses med flere ledende dirigenter og pedagoger som Stefan Soly- om, Jorma Panula, Andrew Manze og Eivind Gullberg Jensen. I 2011 og 2012 var Kurt Masur en viktig mentor for Hybertsen da han deltok på masterclasses med Masur i Detmold og New York.

Våren 2014 fikk Hybertsen anledning til å arbeide med musikere fra Berliner Philharmoniker og Staatskapelle Berlin da han deltok på dirigentverkstedet Interaktion i Berlin.

Hybertsen har siden 2010 arbeidet med flere norske korps og orkestre, og har blant annet jevnlig arbeidet med Stavanger Symfoniorkester. I 2014 arbeidet han med Kongelige Norske Ma- rines Musikkorps og han gjestet Luftforsvarets Musikkorps ved to anledninger. Han debuterte også i Danmark da han i september 2014 gjestet Prinsens Musikkorps. Med fokus på norsk musikk dirigerte Hybertsen i 2012 og 2013 konserter med Moldovas nasjonale filharmoniske orkester og Romanias nasjonalopera og ballett.

Skjermbilde 2017-01-22 kl. 20.00.08Fiolinisten Jonas Båtstrand studerte ved Norges Musikkhøg- skole, Barratt-Dues Musikkinstitutt i Oslo, samt Guildhall School of Music and Drama i London. Han har videre studert både i USA og Tyskland. Under sine studier vant Båtstrand en rekke priser, både nasjonalt og internasjonalt. Dette har resultert

i solo-opptredener i Norge og utlandet, samt flere radio- og TV-opptredener, sammen med blant andre Truls Mørk, Håvard Gimse, Vebjørn Anvik, Alexander Markovich, Niklas Sivelöv, Håkon Austbø, Wolfgang Plagge og Oslo String Quartet.

Som solist har han jobbet med slike dirigenter som Kristjan Järvi, Paul Watson, Leon Spierer, Terje Boye Hansen, Terje Mikkelsen, Andrea Quinn, Staffan Larson og Hans Ek. Har også vært solist og leder av flere ensembler, blant annet Rata Roman, Trond- heimsolistene, Tønsberg Kammerorkester og Kristiansand Kam- merorkester.

Båtstrand har blitt invitert til en rekke festivaler inkludert Yehudi Menuhin Festival i Gstaad og Gidon Kremers festival i Locken- haus, samt festivaler i Bergen, Stavanger, Oslo, Risør, Båstad og Umeå. Han har vært ansatt som konsertmester med Kristian- sand Symfoniorkester, og Norrlands Opera Symfoniorkester. Som Konsertmester for Norrlands Opera har han vært leder for orkesteret i flere CD-innspillinger.

Sammen med pianisten Niklas Sivelöv har Båtstrand gjort opptak av tre Grieg sonater for det svenske plateselskapet ”Intim-Musik” i 2008.