Stikkordarkiv: featured

Klangen av Sunnmøre III – mot Arktis

Tid: 28. oktober 2018 kl. 18:30
Sted:
Parken Kulturhus, Ålesund

Dirigent: Lars-Thomas Holm
Videoinstallasjon:

Johan-Magnus Elvemo/NTNU

Program:

Kjell Flem:
Ultima Thule
Bertil Palmar Johansen:
Seatime
Marius Moaritz Ulfrstad: Arktisk Suite (1928)
I.  På Leikarvollen (Heimferd)
2. Islandia (Havbjerget)
3. Isviddens sang
4. Grønlandia (Grønlandsisen)
5. Isfjeldet med stormfulde kyster
6. Polarnatt ved Spitsbergen

 

 

Kjell Flem Bilde M kopi

Kjell Flem er født i Ålesund og studerte først ved Oslo og Bergen Musikkonservatorier til Kantoreksamen. Han debuterte på orgel i 1968 og mottok da Statens kunstnerstipendium for videre studier ved Sibelius Akademiet i Helsinki, Finland. Der studerte han orgel hos Enzio Forsblom og komposisjon hos Einar Englund og Einojuhani
Rautavaara. Senere var han stipendiat ved St. Olaf College, Minnesota og Northern Illinois University i U.S.A., hvor han avla henholdsvis Bachelor of Music Degree og Master of Music Degree i teori og komposisjon. Da han bodde i U.S.A. var han solist i Rachmaninovs Klaverkonsert nr. 2 med St. Olaf Symphony Orchestra. Han har gitt flere orgelkonserter som har vært kringkastet i Norge, Finland og U.S.A.
I 1986/87 var han i Japan og forsket i Japans samtidsmusikk på et stipendium fra Japan Foundation. Mens han oppholdt seg i Japan studerte han også komposisjon hos en av de fremste komponistene i
Japan, Akira Miyoshi, som da var president for det kjente musikk-akademiet, Toho Gakuen School of Music i Tokyo. Akira Miyoshi arrangerte en konsert hvor Haiku Sounds og Metal Structures ble
framført på skolen våren 1987. Kjell Flem har vært visepresident i Landsforeningen Ny musikk og formann for avdelingen i Bergen. Han har også vært musikkanmelder i Sunnmøre Arbeideravis, Bergens Arbeiderblad og Bergens Tidene. Videre har han vært konferansier og skrevet programkommentarer for Bergen
Filharmoniske Orkester. Ved siden av sitt kompositoriske virke har han undervist på St. Olaf College, Minnesota i orgel, musikkteoretiske fag ved Northern Illinois University, Illinois, U.S.A.
Han har vært lektor på musikklinjen ved U. Pihls skole i Bergen. Han underviste på ved Musikk, dans og drama linjen ved Fagerlia videregående skole i Ålesund til 2009 og har vært
musikkanmelder i Sunnmørsposten og Bygdebladet.
I 2005 ble han tildelt Ålesund bys kunstnerpris.
Orkesterverket Ultima Thule per orchestra ble påbegynt i Finland i 1969 og fullført senere i U.S.A. Det er komponistens første verk for orkester og tittelen, Ultima Thule, er den latinske betegnelsen for de arktiske strøk. Verket utvikler seg gjennom en rekke bilder fra disse strøkene med sine store geografiske og klimatiske kontraster, samtidig som komponisten eksperimenterer med forskjellige orkestrale klangkombinasjoner. Verket, som er tilegnet Einar Englund, ble urframført av Bergen Filharmoniske orkester i NRK i 1986. Senere har verket blitt fremført flere ganger av Bergen Filharmoniske Ork., Oslo Filharmoniske Ork. og Sibelius Akademiets Orkester. I 1993 ble det gjort plateopptak av verket med Bergen Filharmoniske Orkester og lansert på platemerket Aurora i oktober 1995.

Bertil Palmar Johansen (1954), født i Brattvåg på Sunnmøre, studerte fiolin ved Trøndelag Musikkonservatorium og komposisjon hos Per Hjort Albertsen, Holger Prytz og Olav Anton Thommessen. Han har komponert for et bredt spekter av instrumentale og vokale besetninger, hvorav flere er bestillinger fra norske og internasjonale ensembler og solister.

SeaTime er en historie om de natur- og klimaendringer kloden vår nå gjennomgår – fortalt med musikk og film. Verket er laget av Bertil Palmar Johansen (musikk) og Johan-Magnus Elvemo (film). Kunstnerne har ønsket å skape et spennende og engasjerende verk med et dagsaktuelt tema, der et nytt og ekspressivt filmuttrykk flettes sammen med levende musikk. Tematikken for verket – artsmangfold og klimaendringer – er en emosjonell og kunstnerisk respons på et tema som angår oss alle. Hva skjer med livet i havet dersom havtemperaturen stiger? Hva skjer dersom Grønnlandsisen smelter? Hva er konsekvensene av klimaendringene for artsmangfoldet på kloden? Vil en høyere global temperatur føre til at klodens ørkenområder vil vokse? Hva skal vi mennesker gjøre i denne situasjonen? SeaTime forsøker å vise storheten i den naturen som omgir oss, og som vi alle er en del av.

 

I 2015 iverksatte Ålesund Symfoniorkester et større aktualiseringsprosjekt for komponisten Marius Moaritz Ulfrstad (1890-1968), i anledning 125-årsjubileet for komponistens fødsel. Prosjektet ble opprettet for å løfte frem den musikalske og biografiske arven, og ivareta og aktualisere den bortimot tapte historien til en viktig kunstner og ambassadør for Ålesund og Møre og Romsdal. «Klangen av Sunnmøre» er Ålesund Symfoniorkesters nye konsertserie, åpnet i 2016. Konserten føyer seg inn blant orkestrets abonnementskonserter og har sin hovedkonsert hvert år i oktober. Konsertserien er hovedsakelig viet til fremførelser av Ulfrstads orkesterverker, men konsertserien er også en arena hvor vi kontekstualiserer Ulfrstad og hans musikk opp mot andre relevante norske og utenlandske komponister. Ofte ser vi Ulfrstads verk programmert i kombinasjon med andre komponister fra Sunnmøre/Møre og Romsdal.

ÅRET 1918 – 16. september 2018

Tid: 16. september 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund

Dirigent:
Lars-Thomas Holm
Solist:
Victoria Nava, sopran


Program:

Claude Debussy
Forspill til en fauns ettermiddag
Richard Wagner
Wesedonck lieder
Jean Sibelius
Luonnotar
Jean Sibelius
Symfoni nr. 5

 

Debussys mystiske klangverden

Debussy står i en særstilling i vår internasjonale musikkhistorie. Han var en av svært få komponister som egenhendig orienterte seg ut av Wagners tonalitetskrise på slutten av 1800-tallet og som grunnla den ”franske klangskolen”. Debussys bidrag til både sin samtid og til musikkhistorien skapte i seg selv en musikalsk retning av paradigmatiske proporsjoner som fikk en enorm innvirkning på hvordan vi bektraktet den vestlige kunstmusikken inn i det 20. århundret.
Kveldens konsert er den andre av i alt to konserter i årets sesong som markerer at det er 100 år siden Claude Debussy gikk bort.

Med ”Forspillet til en Fauns ettermiddag” begynner den moderne musikkens historie i følge Pierre Boulez. Med høyde for at dette kan hevdes å være et ganske fransk-sentrisk utgangspunkt for å tegne opp det 20.århundres musikkhistorie har han i det minste et godt poeng: Da Debussys relativt korte orkesterstykke ble fullført i 1895, var det den første gangen et orkester opptrer kollektivt i en gigantisk improviserende struktur. Musikken er flytende,
funksjonsharmonikken er i ferd med å oppheves og rytmikken bare er ment å gjengi på en praktisk realiserbar måte for et orkester, tilsynelatende fritt flytende fabulerende teksturer. Alt sammen er altså bare som en fiksert improvisasjon.
Debussy hevdet allerede på slutten av 1880-tallet at ”musikk er verken dur eller moll”, en konfesjon han skulle forholde seg trofast til i hele sin produksjon og som skulle først skulle resultere i en fleksibel bruk av skalatyper og etter hvert til det vi kjenner som Debussys bidrag til opphevelsen av funskjonsharmonikken,
nemlig statiske harmoniske flater og parallellførte, sidestilte akkorder.

Hans innvirkning på ettertidens komponister har vært formidabel, ikke minst i Frankrike hvor hans klanglige orienterte musikk har dannet nesten hele vårt bilde av deres musikk. Vi skal her ikke glemme at det finnes et ”annet” musikalsk Frankrike, med neoklassisk orienterte komponister og symfonikere som hele tiden har stått for både det mer folkelige, som komponistgruppen ”Les Six” medlemmer, og en falang som hele tiden har hatt symfonisk og dermed tysk musikk som sitt ideal.
Karakteristisk for den impresjonistiske Debussy er åpningen av ”Prélude” hvor fløyten tre ganger gjentar (og siste gangen utvider) den samme fløyte-arabesken etter den innledende C#” (som for øvrig rent fysisk sett er en vanskelig tone å spille på fløyten), først uakkompagnert, deretter over en D-dur akkord og til slutt over en
E-dur akkord. En nærmest visuell modell, man ser på mange måter det samme musikalske ”objektet” fra tre forskjellige vinkler. En ny type form er skapt.
I ”Prélude à l’après-midi d’un faune” finner vi også for første gang eksempler på Debussys egenartede instrumentasjon: generøs bruk av harper, forsiktig og dempet bruk av messinginstrumenter (her bare 4 horn) og ”rene” treblåsefarger som sjelden blir brukt til å doble andre instrumenter. Debussy var nemlig ikke særlig glad i det han ganske perfid kalte for ”Richard Wagner og Richard Straussʼ ”orkestercocktails”(!!) Når han først blander orkesterets grupper er det for å oppnå helt spesielle farger som for eksempel i slutten av ”Prélude” hvor hornene dobler førsteviolinenes dype avsluttende melodiske reminisens.

Sibelius’ femte symfoni er sammen med andresymfonien kanskje hans mest populære. Tonediktet Luonnotar (naturens datter), med tekst fra Finlands nasjonalepos Kalevala, tar for seg ulike myter om verdens skapelse.
Wagners rørende Wesendonck-lieder ble komponert til fem lidenskapelige dikt skrevet av Mathilde Wesendonck, Wagners elskerinne. Sangene ble i sin tid udødeliggjort av en annen norsk sopran, Kirsten Flagstad.

British/Italian Victoria Nava’s brilliant spinto soprano is well rooted in the Italian singing tradition, with the stamina for Wagner and a flair for English as well as French opera.

She made her professional opera debut in 2003 as Mimi in Cesena, Italy and the following two years she was a part of the prestigious Vilar Young Artist Programme at the Royal Opera House, Covent Garden.   Here she made her debut as Sacerdotessa Aida. There she also covered/sang  Marguerite Faust,  Freia Rheingold,  Liù Turandot, Desdemona Otello (Verdi),  Female Chorus in Britten’s The Rape of Lucretia, Antonia Les contes d´Hoffmann, Ellen Peter Grimes, Yvette La Rondine, First lady Die Zauberflöte and Katerina in Martinůs’ The Greek Passion.

Victoria Nava later performed Elisabetta Don Carlo for the Royal Opera House, Covent Garden as well as at Den Norske Opera and the Freiburg Opera. Her opera performances also include Santuzza Cavalleria Rusticana for Trondheim Symfoniorkester Drama, and Den Jyske Opera, Denmark. Tosca for TSO Drama and Oscarsborg Operaen, Norway where she in 2010 also performed Aida. Autumn/winter 2010 she went on tour across Denmark and Germany with Den Jyske Opera as Manon Lecaut and in 2011 could be seen and heard as Antonia Les Contes d´Hoffmann at Bergen Nasjonale Opera, a coproduction with Bergen Philharmonic Orchestra and singing Mimi in Puccini’s La Boheme at the Ljusterö Opera Festival outside Stockholm. Victoria was on tour again with Den Jyske Opera as Tosca in the spring of 2013. A role she did again as recently as June 2014 for Vestfoldfestspillene.

Victoria Nava has performed Verdi Requiem with many prestigious Orchestras across Europe (including a fully staged production at Staatstheater Kassel, Germany), Strauss Vier letzte lieder with the City of Birmingham Symphony and Kristiansand Symphony Orchestras and Beethoven’s 9th symphony with Bergen Philharmonic Orchestra and Kristiansand Symphony Orchestra. She also thoroughly thrives during concerts of mixed opera repertoire with a particular love for Verdi and Puccini.

She has been engaged by most of the leading orchestras in Scandinavia, the State Academy Symphony Orchestra of Russia, the Russian Philharmonia of Moscow and several orchestras around Europe.

Victoria Nava studied at the «Conservatorio G. Rossini» in Pesaro, Italy and graduated with a degree in singing from the Royal Opera Academy, Denmark. She grew up in Trondheim and is now based on Askøy outside Bergen, Norway, after several years abroad.

Victoria recently sang the role of Margherita in Boito’s Mefistofele, June ’15 in Trondheim. This was a co-production between TSO Musikkteater and Krakow Opera.

150 år med Griegs a-moll! 17. mai 2018

Tid: 17. mai 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund

Dirigent:
Lars-Thomas Holm
Solist:
Ingrid Andsnes, klaver

 

Nasjonal Festkonsert – 150 år med Griegs a-moll!
Program:

Edvard Grieg:
Klaverkonsert
Johan Svendsen:
Symfoni nr. 2


Ingrid Andsnes
har etablert seg som en av Norges mest ettertraktede pianister. Med sitt energiske spill og formidlingsevne er hun en musiker som skaper nær kontakt med sitt publikum. I 2015 ga hun ut sin første solo-CD, med Beethovens monumentale «Diabellivariasjoner» for plateselskapet Simax, sammen med en nyskrevet Diabellicadenza av Lars Petter Hagen. Utgivelsen høstet strålende kritikker i norsk og utenlandsk presse, blant annet i New York Times. Hun debuterte samme høst i Carnegie Hall med samme program til stående ovasjoner.

Ingrid har samarbeidet med mange av de fremste musikerne i Norge, som Solveig Kringlebotn, Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Det Norske Solistkor. Hun har deltatt som solist og kammermusiker på Norges største festivaler, blant annet Festspillene i Bergen, Oslo Kammermusikkfestival, Ultimafestivalen, Nordland Musikkfestuke,  Hardanger musikkfest og Olavsfestdagene i Trondheim.

Hun har vært solist med flere norske orkestre, blant annet Kringkastingsorkesteret og Bergen Filharmoniske Orkester, og i 2010 spilte hun inn Mozarts klaverkonsert nr 12 i A-dur med Telemark Kammerorkester. Hun har også medvirket på flere plateinnspillinger, blant annet med Det Norske Solistkor.

Ingrid er en musiker som formidler musikken med en insisterende ærlighet og kjærlighet til alle epoker av den klassiske musikken. Samtidig er Ingrid en som gjerne utforsker nye uttrykksformer, blant annet bestilte og fremførte hun et verk av komponist Ørjan Matre, “Duett for solo piano”- et verk for solo piano og samtidsdanser.

Hun gjør også dypdykk i samtidsmusikken og har samarbeidet med flere komponister, som Lars Petter Hagen, Marcus Paus, Julian Skar og tidligere nevnte Ørjan Matre. Høsten 2012 spilte hun Beethovens “Diabellivariasjoner” på Det Norske Teatret i teaterstykket “33 variasjonar».

Ingrid kommer opprinnelig fra Karmøy i Rogaland. Hun har studert, som sin bror Leif Ove, hos professor Jiri Hlinka ved Barratt Due Musikkinsitutt, og har tatt sin Master in Performing Arts hos Professor Joan Havill ved Guildhall School of Music and Drama i London. Hun har vunnet både nasjonale og internasjonale priser for sitt spill, blant annet Janácekprisen i Firkusny- konkurransen i Tsjekkia. Ingrid har for tiden 3-årig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend.

 

Da Edvard Griegs Klaverkonsert i a-moll, op.16, ble uroppført i København i april 1869 var den 25 år gamle komponisten ikke til stede på konserten. Han var travelt opptatt med sine mange gjøremål i Kristiania, der han for det meste hadde sitt virke fra 1866 til 1877.

Griegs opphold i hovedstaden ble innledet med en konsert høsten 1866 med et helnorsk program, der han presenterte seg selv med egne verker, blant annet satser fra Klaversonaten i e-moll op. 7 og Hjertets melodier op. 5. Solist på konserten var hans forlovede, Nina Hagerup, som også var hans kusine. Men den unge og idealistiske Grieg møtte store utfordringer i Kristiania. Årene ble et slit for å få endene til å møtes. Grieg ga undervisning for dårlig betaling til mer eller mindre begavede elever. I tillegg arbeidet han sammen med komponisten Otto Winter-Hjelm for å opprette et musikkakademi i hovedstaden. Etter ett års drift måtte virksomheten nedlegges på grunn av manglende økonomisk grunnlag.

Byen hadde også få konserttilbud, og mange av orkestermusikerne var amatører. Et lyspunkt ble det imidlertid da Grieg i 1871 var med på å stifte Musikforeningen, som skulle være Kristianias faste orkester. Konsertlivet fikk et oppsving og Grieg høstet ære som dirigent.

Grieg var ikke så produktiv som komponist i disse årene. Imidlertid kom det noen verk fra hans hånd, og sommeren 1868 reiste han til Danmark med sin hustru Nina og deres noen måneder gamle datter, Alexandra, for å ta fatt på arbeidet med et verk for klaver og orkester. Sammen med sine venner, den danske komponisten C.F. Emil Horneman og den norske komponisten og pianisten Edmund Neupert, tok han inn på Mothsgaard i Søllerød nord for København. I et lite gartnerhus fikk han ro og fred til å komponere. Den danske gjestfriheten og samværet med musikervenner var til stor inspirasjon. Her, langt borte fra trivialitetene i Kristiania, og med en fruktbar dialog med Neupert, som verket ble tilegnet, fikk mesteparten av klaverkonserten sin utforming. Dette var Griegs største oppgave hittil, og konserten skulle også bli hans internasjonale gjennombrudd.

Tilbake i Kristiania om høsten arbeidet Grieg med å få konserten ferdig midt oppe i mange andre gjøremål.

Han skriver bekymret til sin danske venn, komponisten Niels Ravnkilde:

«…jeg følte også, at nu måtte der tas fatt, således har jeg skrevet en konsert for klaver med orkester, som jeg tror inneholder gode ting. Jeg skulde just få tid nu i høstaftenene å instrumentere første sats, men – tiden. Også aftenene tas fra meg. Neupert skal nemlig spille den i ‘Musikerforeningen’ over jul.»

(Kristiania 2. november 1868)

Uroppførelsen måtte derfor utsettes og fant sted i Casinos store sal i København 3. april 1869, med Edmund Neupert som solist. Sjefdirigent ved Det Kongelige Theater, Holger Simon Paulli, ledet orkesteret. Ved uroppførelsen satt de danske komponistene J.P.E. Hartmann og Niels W. Gade i salen, i tillegg til den verdenskjente russiske pianisten Anton Rubinstein. De sluttet seg til det store bifallet konserten fikk. Den norske førsteoppførelsen fant sted i Kristiania 7. august samme år med Christiania Theaters Orkester, med Johan Hennum som dirigent og igjen med Neupert som solist. Kristiania-pressen kom med en sparsom uttalelse, responsen fra Danmark derimot, hadde vært langt mer oppmuntrende. I årene som fulgte ble konserten oppført i en europeiske byer. I Tyskland fant førsteoppførelsen sted i Leipzig i 1872, og i England ble den for første gang spilt i London to år senere. Senere ble den spilt i flere andre større europeiske byer, bl.a. Stockholm, Brüssel, München, Wien, Warszawa og Praha. I dag er konserten en av de mest spilte klaverkonserter i musikklitteraturen.

Verket følger konsertformens tradisjonelle oppbygning med tre satser. Allerede i første sats kan man spore de «norske» trekkene, med friske halling-rytmer. Andre sats har et mer poetisk preg og blir en kontrast til danserytmene som kommer tilbake i tredje sats. Her imiterer Grieg hardingfela og bruker den tre-delte springar-rytmen. De tomme kvintklangene skaper også assosiasjoner til folkemusikken.

De folkemusikalske trekkene gir klaverkonserten et særpreg som skiller den fra Schumanns klaverkonsert i a-moll, som den ofte blir sammenlignet med. Ytre sett har disse to konsertene en del til felles, særlig i det lyriske uttrykket. Grieg har imidlertid satt sitt norske stempel så tydelig på verket at det fullt ut er hans eget personlige uttrykk.

Vinteren 1869-70 oppholdt Grieg og Nina seg i Roma. Her møtte han Franz Liszt, som uttrykte sin begeistring for klaverkonserten. Under en sammenkomst imponerte han med å spille gjennom hele verket rett fra bladet. Grieg beskriver denne hendelsen i et brev til sine foreldre:

«Winding og jeg var meget spent på om han virkelig ville spille min konsert fra bladet, jeg for min part holdt det for en umulighet. Liszt derimot oppfattet saken helt annerledes…Og så begynte han. Og efter hva han nu presterte, sier jeg at i denne retning kan intet høyere tenkes…kadensen, som er noe av det teknisk vanskeligste, spilte han fullendt…Til sist sa han, idet han rakte meg boken: «Hold frem som De stevner. Jeg sier Dem, De har evner til det, og – la Dem ikke skremme!» Dette siste har for meg uendelig betydning. Det er noe jeg vil kalle innviet i det. Mang en gang når skuffelser og bitterhet kommer, vil jeg tenke på hans ord, og erindringen om hin stund vil ha en forunderlig makt til å holde meg oppe i motgangens dager, det håper jeg forvisst.»

(Roma, 9. april 1870)

Det er lett å forstå at dette møtet ble viktig for Griegs selvtillit som komponist.

 

Johan Svendsen var den første store symfonikeren blant norske komponister, og dertil en av sin tids største dirigenter. Ved siden av Edvard Grieg var han den mest ruvende skikkelse i norsk musikkliv på slutten av 1800-tallet. Han kom fra små kår i Christiania, men vokste til å bli en kosmopolitt med hele Europa som virkefelt. Svendsen bodde mesteparten av sitt voksne liv i utlandet og nærmere 30 år i København, men han beholdt alltid kontakten med Norge, og var en flittig og populær gjest i hjemlandet.

Det er vitalitet og festivitas over Svendsens musikk. Det gjaldt også for ham som menneske, og med sitt sprudlende humør og gode replikk behersket han et festlig lag like suverent som et symfoniorkester.

Svendsen var både som komponist og dirigent med på å sette en ny standard for hvordan et orkester kunne klinge. Han la grunnlaget for en norsk symfonisk tradisjon og en rekke av hans verker vil bli stående som klassikere i norsk musikkhistorie.
I 1867 kom Johan Svendsen tilbake til Norge etter endt musikkutdanning i Leipzig, og den 12. oktober diriger-te han for første gang egne verk i Logens store sal. På programmet stod bl.a. hans første symfoni, og en anonym kritiker i «Aftenbladet» skrev begeistret om konserten:

«Hvad der først og fremst virker saa velgjørende i denne Symfoni, er den fuldkomne Likevekt mellem Ideerne og det Tekniske. Instrumentationen hører til det mest Fuldendte, der i denne retning existerer.»

Den anonyme kritiker var den 24 år gamle Edvard Grieg, som på denne måten begeistret hyllet sin kol-lega.

Svendsen kom ganske snart til å få en ledende posi-sjon i Christianias kulturliv, og sammen med Grieg gikk han med liv og sjel inn for å skape en oppsving i norsk musikkliv. Grieg hadde vært med på å starte «Musikforeningen»s orkester i 1871, og her ble Svend-sen med som dirigent, en stilling han hadde en år-rekke. Til tross for knappe økonomiske og kunstneriske ressurser ble det en blomstringstid for musikklivet i byen, og for Svendsen selv også. En rekke av hans mest kjente komposisjoner ble til i denne perioden: bl.a. Norsk Kunstnerkarneval, Symfoni nr. 2, de norske rapsodiene og romansen for fiolin og orkester.