Butterfly Lovers (1959, Gang og Zhanhao) Fiolinkonserten Butterfly Lovers er ett av de mest spilte moderne kinesiske verk. Det er en orkestral adapsjon av den gamle kinesiske legenden Butterfly Lovers, som kan betraktes som en “kinesisk Romeo og Julie”. Fiolinkonserten ble skrevet for vestlig orkester, mens solofiolinen bruker noen kinesiske teknikker.

Verket er skrevet i tradisjonell pentatonisk (“svarte tangent”-) skala, og bruker mange kinesiske melodier, akkordstrukturer og mønstre. Dette gir stykket en særegen “kinesisk” lyd, men det brukes tonale harmonier.

Butterfly Lovers ble skrevet i 1959 av to kinesiske komponister, Chen Gang (f.1935) og han Zhanhao (f. 1933), da de studerte ved Shanghai Conservatory of Music. Musikken ble ikke populær før sent på 1970-tallet, da Kina løsnet sine begrensninger etter kulturrevolusjonen. Verket blir nå fremført over hele verden. Konserten er også ofte utført med kinesiske instrumenter som solostemme, som oftest Erhu, Pipa og Liuqin. I så fall består også orkesteret av kinesiske instrumenter.

Konserten består av én sats, men er delt inn i seksjoner. Hver seksjon forteller en del av Butterfly Lovers-historien. Noen av melodiene kommer fra den kinesiske operaen med samme navn og fra tradisjonelle kinesiske folkeviser. Solofiolinstemmen symboliserer Zhu Yingtai, historiens hovedperson, og cellostemmen symboliserer Liang Shanbo, elskeren hennes.

Konserten begynner med en blomstermelodi av harpe og solofløyte, som setter scenen for historien. Etter at oboen og strykerne har kommet inn i G-dur, spiller solofiolinisten en enkel melodi. Denne melodien kommer fra en kinesisk folkesang av den Gule Flod (Huang He), og forteller historien om Zhu Yingtais barndom. På veien til Hangzhou for å studere, møter Zhu (utkledd som mann) Liang for første gang; cellosoloen blander seg med fiolinstemmen, og bringer et nytt, melodiøst tema som moduler til D-dur. Da celloen går ut, spiller tutti-orkesteret den samme melodien som solofiolinen. En kort fiolinkadens i G-pentatonisk skala uttrykker Zhus glede.

Orkesteret begynner det neste kapitlet i E-dur, og fiolinen kommer inn med en rask og jovial melodi, som representerer Zhu og Liangs tre travle år på skolen. Mange teknikker er brukt på fiolinen, som spiccato, raske høye posisjonsvekslinger, og riccochet. Når Zhus far ber henne å reise hjem, inviterer hun Liang til å besøke hennes familie. Han vet ikke at Zhu egentlig inviterer ham til å gifte seg med henne. Liang lover å besøke Zhu igjen, men han venter med det. Når Liang kommer, innser han at hun er en kvinne, og de blir forelsket. Solofiolinen og celloen spiller så en trist duett som er den mest berømte og kraftige i verket.

Kjærlighetsduetten blir erstattet av sinne da han finner ut at Zhu har blitt forlovet med en annen mann i hans fravær. Flere melodier er brukt i denne delen, orkesteret akkompagnerer de mykere cello- og fiolinstemmene med høye aksentuerte akkorder. Liang blir syk og dør, mens solofiolinen og orkesteret fortsetter å spille sine kontrasterende stemmer. Seksjonen ender med Zhu Yingtais selvmord, representert av en høy tone i solofiolinstemmen. Ifølge legenden åpner Liangs grav seg, og Zhu kaster seg ned i den. I konsertens slutt transformerer de to forelskede seg til sommerfugler, for å være sammen i evigheten.