Kategoriarkiv: Konserter

Klangen av Sunnmøre III – mot Arktis

Tid: 28. oktober 2018 kl. 18:30
Sted:
Parken Kulturhus, Ålesund

Dirigent: Lars-Thomas Holm
Videoinstallasjon:

Johan-Magnus Elvemo/NTNU

Program:

Kjell Flem:
Ultima Thule
Bertil Palmar Johansen:
Seatime
Marius Moaritz Ulfrstad: Arktisk Suite (1928)
I.  På Leikarvollen (Heimferd)
2. Islandia (Havbjerget)
3. Isviddens sang
4. Grønlandia (Grønlandsisen)
5. Isfjeldet med stormfulde kyster
6. Polarnatt ved Spitsbergen

 

 

Kjell Flem Bilde M kopi

Kjell Flem er født i Ålesund og studerte først ved Oslo og Bergen Musikkonservatorier til Kantoreksamen. Han debuterte på orgel i 1968 og mottok da Statens kunstnerstipendium for videre studier ved Sibelius Akademiet i Helsinki, Finland. Der studerte han orgel hos Enzio Forsblom og komposisjon hos Einar Englund og Einojuhani
Rautavaara. Senere var han stipendiat ved St. Olaf College, Minnesota og Northern Illinois University i U.S.A., hvor han avla henholdsvis Bachelor of Music Degree og Master of Music Degree i teori og komposisjon. Da han bodde i U.S.A. var han solist i Rachmaninovs Klaverkonsert nr. 2 med St. Olaf Symphony Orchestra. Han har gitt flere orgelkonserter som har vært kringkastet i Norge, Finland og U.S.A.
I 1986/87 var han i Japan og forsket i Japans samtidsmusikk på et stipendium fra Japan Foundation. Mens han oppholdt seg i Japan studerte han også komposisjon hos en av de fremste komponistene i
Japan, Akira Miyoshi, som da var president for det kjente musikk-akademiet, Toho Gakuen School of Music i Tokyo. Akira Miyoshi arrangerte en konsert hvor Haiku Sounds og Metal Structures ble
framført på skolen våren 1987. Kjell Flem har vært visepresident i Landsforeningen Ny musikk og formann for avdelingen i Bergen. Han har også vært musikkanmelder i Sunnmøre Arbeideravis, Bergens Arbeiderblad og Bergens Tidene. Videre har han vært konferansier og skrevet programkommentarer for Bergen
Filharmoniske Orkester. Ved siden av sitt kompositoriske virke har han undervist på St. Olaf College, Minnesota i orgel, musikkteoretiske fag ved Northern Illinois University, Illinois, U.S.A.
Han har vært lektor på musikklinjen ved U. Pihls skole i Bergen. Han underviste på ved Musikk, dans og drama linjen ved Fagerlia videregående skole i Ålesund til 2009 og har vært
musikkanmelder i Sunnmørsposten og Bygdebladet.
I 2005 ble han tildelt Ålesund bys kunstnerpris.
Orkesterverket Ultima Thule per orchestra ble påbegynt i Finland i 1969 og fullført senere i U.S.A. Det er komponistens første verk for orkester og tittelen, Ultima Thule, er den latinske betegnelsen for de arktiske strøk. Verket utvikler seg gjennom en rekke bilder fra disse strøkene med sine store geografiske og klimatiske kontraster, samtidig som komponisten eksperimenterer med forskjellige orkestrale klangkombinasjoner. Verket, som er tilegnet Einar Englund, ble urframført av Bergen Filharmoniske orkester i NRK i 1986. Senere har verket blitt fremført flere ganger av Bergen Filharmoniske Ork., Oslo Filharmoniske Ork. og Sibelius Akademiets Orkester. I 1993 ble det gjort plateopptak av verket med Bergen Filharmoniske Orkester og lansert på platemerket Aurora i oktober 1995.

Bertil Palmar Johansen (1954), født i Brattvåg på Sunnmøre, studerte fiolin ved Trøndelag Musikkonservatorium og komposisjon hos Per Hjort Albertsen, Holger Prytz og Olav Anton Thommessen. Han har komponert for et bredt spekter av instrumentale og vokale besetninger, hvorav flere er bestillinger fra norske og internasjonale ensembler og solister.

SeaTime er en historie om de natur- og klimaendringer kloden vår nå gjennomgår – fortalt med musikk og film. Verket er laget av Bertil Palmar Johansen (musikk) og Johan-Magnus Elvemo (film). Kunstnerne har ønsket å skape et spennende og engasjerende verk med et dagsaktuelt tema, der et nytt og ekspressivt filmuttrykk flettes sammen med levende musikk. Tematikken for verket – artsmangfold og klimaendringer – er en emosjonell og kunstnerisk respons på et tema som angår oss alle. Hva skjer med livet i havet dersom havtemperaturen stiger? Hva skjer dersom Grønnlandsisen smelter? Hva er konsekvensene av klimaendringene for artsmangfoldet på kloden? Vil en høyere global temperatur føre til at klodens ørkenområder vil vokse? Hva skal vi mennesker gjøre i denne situasjonen? SeaTime forsøker å vise storheten i den naturen som omgir oss, og som vi alle er en del av.

 

I 2015 iverksatte Ålesund Symfoniorkester et større aktualiseringsprosjekt for komponisten Marius Moaritz Ulfrstad (1890-1968), i anledning 125-årsjubileet for komponistens fødsel. Prosjektet ble opprettet for å løfte frem den musikalske og biografiske arven, og ivareta og aktualisere den bortimot tapte historien til en viktig kunstner og ambassadør for Ålesund og Møre og Romsdal. «Klangen av Sunnmøre» er Ålesund Symfoniorkesters nye konsertserie, åpnet i 2016. Konserten føyer seg inn blant orkestrets abonnementskonserter og har sin hovedkonsert hvert år i oktober. Konsertserien er hovedsakelig viet til fremførelser av Ulfrstads orkesterverker, men konsertserien er også en arena hvor vi kontekstualiserer Ulfrstad og hans musikk opp mot andre relevante norske og utenlandske komponister. Ofte ser vi Ulfrstads verk programmert i kombinasjon med andre komponister fra Sunnmøre/Møre og Romsdal.

ÅRET 1918 – 16. september 2018

Tid: 16. september 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund

Dirigent:
Lars-Thomas Holm
Solist:
Victoria Nava, sopran


Program:

Claude Debussy
Forspill til en fauns ettermiddag
Richard Wagner
Wesedonck lieder
Jean Sibelius
Luonnotar
Jean Sibelius
Symfoni nr. 5

 

Debussys mystiske klangverden

Debussy står i en særstilling i vår internasjonale musikkhistorie. Han var en av svært få komponister som egenhendig orienterte seg ut av Wagners tonalitetskrise på slutten av 1800-tallet og som grunnla den ”franske klangskolen”. Debussys bidrag til både sin samtid og til musikkhistorien skapte i seg selv en musikalsk retning av paradigmatiske proporsjoner som fikk en enorm innvirkning på hvordan vi bektraktet den vestlige kunstmusikken inn i det 20. århundret.
Kveldens konsert er den andre av i alt to konserter i årets sesong som markerer at det er 100 år siden Claude Debussy gikk bort.

Med ”Forspillet til en Fauns ettermiddag” begynner den moderne musikkens historie i følge Pierre Boulez. Med høyde for at dette kan hevdes å være et ganske fransk-sentrisk utgangspunkt for å tegne opp det 20.århundres musikkhistorie har han i det minste et godt poeng: Da Debussys relativt korte orkesterstykke ble fullført i 1895, var det den første gangen et orkester opptrer kollektivt i en gigantisk improviserende struktur. Musikken er flytende,
funksjonsharmonikken er i ferd med å oppheves og rytmikken bare er ment å gjengi på en praktisk realiserbar måte for et orkester, tilsynelatende fritt flytende fabulerende teksturer. Alt sammen er altså bare som en fiksert improvisasjon.
Debussy hevdet allerede på slutten av 1880-tallet at ”musikk er verken dur eller moll”, en konfesjon han skulle forholde seg trofast til i hele sin produksjon og som skulle først skulle resultere i en fleksibel bruk av skalatyper og etter hvert til det vi kjenner som Debussys bidrag til opphevelsen av funskjonsharmonikken,
nemlig statiske harmoniske flater og parallellførte, sidestilte akkorder.

Hans innvirkning på ettertidens komponister har vært formidabel, ikke minst i Frankrike hvor hans klanglige orienterte musikk har dannet nesten hele vårt bilde av deres musikk. Vi skal her ikke glemme at det finnes et ”annet” musikalsk Frankrike, med neoklassisk orienterte komponister og symfonikere som hele tiden har stått for både det mer folkelige, som komponistgruppen ”Les Six” medlemmer, og en falang som hele tiden har hatt symfonisk og dermed tysk musikk som sitt ideal.
Karakteristisk for den impresjonistiske Debussy er åpningen av ”Prélude” hvor fløyten tre ganger gjentar (og siste gangen utvider) den samme fløyte-arabesken etter den innledende C#” (som for øvrig rent fysisk sett er en vanskelig tone å spille på fløyten), først uakkompagnert, deretter over en D-dur akkord og til slutt over en
E-dur akkord. En nærmest visuell modell, man ser på mange måter det samme musikalske ”objektet” fra tre forskjellige vinkler. En ny type form er skapt.
I ”Prélude à l’après-midi d’un faune” finner vi også for første gang eksempler på Debussys egenartede instrumentasjon: generøs bruk av harper, forsiktig og dempet bruk av messinginstrumenter (her bare 4 horn) og ”rene” treblåsefarger som sjelden blir brukt til å doble andre instrumenter. Debussy var nemlig ikke særlig glad i det han ganske perfid kalte for ”Richard Wagner og Richard Straussʼ ”orkestercocktails”(!!) Når han først blander orkesterets grupper er det for å oppnå helt spesielle farger som for eksempel i slutten av ”Prélude” hvor hornene dobler førsteviolinenes dype avsluttende melodiske reminisens.

Sibelius’ femte symfoni er sammen med andresymfonien kanskje hans mest populære. Tonediktet Luonnotar (naturens datter), med tekst fra Finlands nasjonalepos Kalevala, tar for seg ulike myter om verdens skapelse.
Wagners rørende Wesendonck-lieder ble komponert til fem lidenskapelige dikt skrevet av Mathilde Wesendonck, Wagners elskerinne. Sangene ble i sin tid udødeliggjort av en annen norsk sopran, Kirsten Flagstad.

British/Italian Victoria Nava’s brilliant spinto soprano is well rooted in the Italian singing tradition, with the stamina for Wagner and a flair for English as well as French opera.

She made her professional opera debut in 2003 as Mimi in Cesena, Italy and the following two years she was a part of the prestigious Vilar Young Artist Programme at the Royal Opera House, Covent Garden.   Here she made her debut as Sacerdotessa Aida. There she also covered/sang  Marguerite Faust,  Freia Rheingold,  Liù Turandot, Desdemona Otello (Verdi),  Female Chorus in Britten’s The Rape of Lucretia, Antonia Les contes d´Hoffmann, Ellen Peter Grimes, Yvette La Rondine, First lady Die Zauberflöte and Katerina in Martinůs’ The Greek Passion.

Victoria Nava later performed Elisabetta Don Carlo for the Royal Opera House, Covent Garden as well as at Den Norske Opera and the Freiburg Opera. Her opera performances also include Santuzza Cavalleria Rusticana for Trondheim Symfoniorkester Drama, and Den Jyske Opera, Denmark. Tosca for TSO Drama and Oscarsborg Operaen, Norway where she in 2010 also performed Aida. Autumn/winter 2010 she went on tour across Denmark and Germany with Den Jyske Opera as Manon Lecaut and in 2011 could be seen and heard as Antonia Les Contes d´Hoffmann at Bergen Nasjonale Opera, a coproduction with Bergen Philharmonic Orchestra and singing Mimi in Puccini’s La Boheme at the Ljusterö Opera Festival outside Stockholm. Victoria was on tour again with Den Jyske Opera as Tosca in the spring of 2013. A role she did again as recently as June 2014 for Vestfoldfestspillene.

Victoria Nava has performed Verdi Requiem with many prestigious Orchestras across Europe (including a fully staged production at Staatstheater Kassel, Germany), Strauss Vier letzte lieder with the City of Birmingham Symphony and Kristiansand Symphony Orchestras and Beethoven’s 9th symphony with Bergen Philharmonic Orchestra and Kristiansand Symphony Orchestra. She also thoroughly thrives during concerts of mixed opera repertoire with a particular love for Verdi and Puccini.

She has been engaged by most of the leading orchestras in Scandinavia, the State Academy Symphony Orchestra of Russia, the Russian Philharmonia of Moscow and several orchestras around Europe.

Victoria Nava studied at the «Conservatorio G. Rossini» in Pesaro, Italy and graduated with a degree in singing from the Royal Opera Academy, Denmark. She grew up in Trondheim and is now based on Askøy outside Bergen, Norway, after several years abroad.

Victoria recently sang the role of Margherita in Boito’s Mefistofele, June ’15 in Trondheim. This was a co-production between TSO Musikkteater and Krakow Opera.

150 år med Griegs a-moll! 17. mai 2018

Tid: 17. mai 2018 kl. 18:30
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund

Dirigent:
Lars-Thomas Holm
Solist:
Ingrid Andsnes, klaver

 

Nasjonal Festkonsert – 150 år med Griegs a-moll!
Program:

Edvard Grieg:
Klaverkonsert
Johan Svendsen:
Symfoni nr. 2


Ingrid Andsnes
har etablert seg som en av Norges mest ettertraktede pianister. Med sitt energiske spill og formidlingsevne er hun en musiker som skaper nær kontakt med sitt publikum. I 2015 ga hun ut sin første solo-CD, med Beethovens monumentale «Diabellivariasjoner» for plateselskapet Simax, sammen med en nyskrevet Diabellicadenza av Lars Petter Hagen. Utgivelsen høstet strålende kritikker i norsk og utenlandsk presse, blant annet i New York Times. Hun debuterte samme høst i Carnegie Hall med samme program til stående ovasjoner.

Ingrid har samarbeidet med mange av de fremste musikerne i Norge, som Solveig Kringlebotn, Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Det Norske Solistkor. Hun har deltatt som solist og kammermusiker på Norges største festivaler, blant annet Festspillene i Bergen, Oslo Kammermusikkfestival, Ultimafestivalen, Nordland Musikkfestuke,  Hardanger musikkfest og Olavsfestdagene i Trondheim.

Hun har vært solist med flere norske orkestre, blant annet Kringkastingsorkesteret og Bergen Filharmoniske Orkester, og i 2010 spilte hun inn Mozarts klaverkonsert nr 12 i A-dur med Telemark Kammerorkester. Hun har også medvirket på flere plateinnspillinger, blant annet med Det Norske Solistkor.

Ingrid er en musiker som formidler musikken med en insisterende ærlighet og kjærlighet til alle epoker av den klassiske musikken. Samtidig er Ingrid en som gjerne utforsker nye uttrykksformer, blant annet bestilte og fremførte hun et verk av komponist Ørjan Matre, “Duett for solo piano”- et verk for solo piano og samtidsdanser.

Hun gjør også dypdykk i samtidsmusikken og har samarbeidet med flere komponister, som Lars Petter Hagen, Marcus Paus, Julian Skar og tidligere nevnte Ørjan Matre. Høsten 2012 spilte hun Beethovens “Diabellivariasjoner” på Det Norske Teatret i teaterstykket “33 variasjonar».

Ingrid kommer opprinnelig fra Karmøy i Rogaland. Hun har studert, som sin bror Leif Ove, hos professor Jiri Hlinka ved Barratt Due Musikkinsitutt, og har tatt sin Master in Performing Arts hos Professor Joan Havill ved Guildhall School of Music and Drama i London. Hun har vunnet både nasjonale og internasjonale priser for sitt spill, blant annet Janácekprisen i Firkusny- konkurransen i Tsjekkia. Ingrid har for tiden 3-årig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend.

 

Da Edvard Griegs Klaverkonsert i a-moll, op.16, ble uroppført i København i april 1869 var den 25 år gamle komponisten ikke til stede på konserten. Han var travelt opptatt med sine mange gjøremål i Kristiania, der han for det meste hadde sitt virke fra 1866 til 1877.

Griegs opphold i hovedstaden ble innledet med en konsert høsten 1866 med et helnorsk program, der han presenterte seg selv med egne verker, blant annet satser fra Klaversonaten i e-moll op. 7 og Hjertets melodier op. 5. Solist på konserten var hans forlovede, Nina Hagerup, som også var hans kusine. Men den unge og idealistiske Grieg møtte store utfordringer i Kristiania. Årene ble et slit for å få endene til å møtes. Grieg ga undervisning for dårlig betaling til mer eller mindre begavede elever. I tillegg arbeidet han sammen med komponisten Otto Winter-Hjelm for å opprette et musikkakademi i hovedstaden. Etter ett års drift måtte virksomheten nedlegges på grunn av manglende økonomisk grunnlag.

Byen hadde også få konserttilbud, og mange av orkestermusikerne var amatører. Et lyspunkt ble det imidlertid da Grieg i 1871 var med på å stifte Musikforeningen, som skulle være Kristianias faste orkester. Konsertlivet fikk et oppsving og Grieg høstet ære som dirigent.

Grieg var ikke så produktiv som komponist i disse årene. Imidlertid kom det noen verk fra hans hånd, og sommeren 1868 reiste han til Danmark med sin hustru Nina og deres noen måneder gamle datter, Alexandra, for å ta fatt på arbeidet med et verk for klaver og orkester. Sammen med sine venner, den danske komponisten C.F. Emil Horneman og den norske komponisten og pianisten Edmund Neupert, tok han inn på Mothsgaard i Søllerød nord for København. I et lite gartnerhus fikk han ro og fred til å komponere. Den danske gjestfriheten og samværet med musikervenner var til stor inspirasjon. Her, langt borte fra trivialitetene i Kristiania, og med en fruktbar dialog med Neupert, som verket ble tilegnet, fikk mesteparten av klaverkonserten sin utforming. Dette var Griegs største oppgave hittil, og konserten skulle også bli hans internasjonale gjennombrudd.

Tilbake i Kristiania om høsten arbeidet Grieg med å få konserten ferdig midt oppe i mange andre gjøremål.

Han skriver bekymret til sin danske venn, komponisten Niels Ravnkilde:

«…jeg følte også, at nu måtte der tas fatt, således har jeg skrevet en konsert for klaver med orkester, som jeg tror inneholder gode ting. Jeg skulde just få tid nu i høstaftenene å instrumentere første sats, men – tiden. Også aftenene tas fra meg. Neupert skal nemlig spille den i ‘Musikerforeningen’ over jul.»

(Kristiania 2. november 1868)

Uroppførelsen måtte derfor utsettes og fant sted i Casinos store sal i København 3. april 1869, med Edmund Neupert som solist. Sjefdirigent ved Det Kongelige Theater, Holger Simon Paulli, ledet orkesteret. Ved uroppførelsen satt de danske komponistene J.P.E. Hartmann og Niels W. Gade i salen, i tillegg til den verdenskjente russiske pianisten Anton Rubinstein. De sluttet seg til det store bifallet konserten fikk. Den norske førsteoppførelsen fant sted i Kristiania 7. august samme år med Christiania Theaters Orkester, med Johan Hennum som dirigent og igjen med Neupert som solist. Kristiania-pressen kom med en sparsom uttalelse, responsen fra Danmark derimot, hadde vært langt mer oppmuntrende. I årene som fulgte ble konserten oppført i en europeiske byer. I Tyskland fant førsteoppførelsen sted i Leipzig i 1872, og i England ble den for første gang spilt i London to år senere. Senere ble den spilt i flere andre større europeiske byer, bl.a. Stockholm, Brüssel, München, Wien, Warszawa og Praha. I dag er konserten en av de mest spilte klaverkonserter i musikklitteraturen.

Verket følger konsertformens tradisjonelle oppbygning med tre satser. Allerede i første sats kan man spore de «norske» trekkene, med friske halling-rytmer. Andre sats har et mer poetisk preg og blir en kontrast til danserytmene som kommer tilbake i tredje sats. Her imiterer Grieg hardingfela og bruker den tre-delte springar-rytmen. De tomme kvintklangene skaper også assosiasjoner til folkemusikken.

De folkemusikalske trekkene gir klaverkonserten et særpreg som skiller den fra Schumanns klaverkonsert i a-moll, som den ofte blir sammenlignet med. Ytre sett har disse to konsertene en del til felles, særlig i det lyriske uttrykket. Grieg har imidlertid satt sitt norske stempel så tydelig på verket at det fullt ut er hans eget personlige uttrykk.

Vinteren 1869-70 oppholdt Grieg og Nina seg i Roma. Her møtte han Franz Liszt, som uttrykte sin begeistring for klaverkonserten. Under en sammenkomst imponerte han med å spille gjennom hele verket rett fra bladet. Grieg beskriver denne hendelsen i et brev til sine foreldre:

«Winding og jeg var meget spent på om han virkelig ville spille min konsert fra bladet, jeg for min part holdt det for en umulighet. Liszt derimot oppfattet saken helt annerledes…Og så begynte han. Og efter hva han nu presterte, sier jeg at i denne retning kan intet høyere tenkes…kadensen, som er noe av det teknisk vanskeligste, spilte han fullendt…Til sist sa han, idet han rakte meg boken: «Hold frem som De stevner. Jeg sier Dem, De har evner til det, og – la Dem ikke skremme!» Dette siste har for meg uendelig betydning. Det er noe jeg vil kalle innviet i det. Mang en gang når skuffelser og bitterhet kommer, vil jeg tenke på hans ord, og erindringen om hin stund vil ha en forunderlig makt til å holde meg oppe i motgangens dager, det håper jeg forvisst.»

(Roma, 9. april 1870)

Det er lett å forstå at dette møtet ble viktig for Griegs selvtillit som komponist.

 

Johan Svendsen var den første store symfonikeren blant norske komponister, og dertil en av sin tids største dirigenter. Ved siden av Edvard Grieg var han den mest ruvende skikkelse i norsk musikkliv på slutten av 1800-tallet. Han kom fra små kår i Christiania, men vokste til å bli en kosmopolitt med hele Europa som virkefelt. Svendsen bodde mesteparten av sitt voksne liv i utlandet og nærmere 30 år i København, men han beholdt alltid kontakten med Norge, og var en flittig og populær gjest i hjemlandet.

Det er vitalitet og festivitas over Svendsens musikk. Det gjaldt også for ham som menneske, og med sitt sprudlende humør og gode replikk behersket han et festlig lag like suverent som et symfoniorkester.

Svendsen var både som komponist og dirigent med på å sette en ny standard for hvordan et orkester kunne klinge. Han la grunnlaget for en norsk symfonisk tradisjon og en rekke av hans verker vil bli stående som klassikere i norsk musikkhistorie.
I 1867 kom Johan Svendsen tilbake til Norge etter endt musikkutdanning i Leipzig, og den 12. oktober diriger-te han for første gang egne verk i Logens store sal. På programmet stod bl.a. hans første symfoni, og en anonym kritiker i «Aftenbladet» skrev begeistret om konserten:

«Hvad der først og fremst virker saa velgjørende i denne Symfoni, er den fuldkomne Likevekt mellem Ideerne og det Tekniske. Instrumentationen hører til det mest Fuldendte, der i denne retning existerer.»

Den anonyme kritiker var den 24 år gamle Edvard Grieg, som på denne måten begeistret hyllet sin kol-lega.

Svendsen kom ganske snart til å få en ledende posi-sjon i Christianias kulturliv, og sammen med Grieg gikk han med liv og sjel inn for å skape en oppsving i norsk musikkliv. Grieg hadde vært med på å starte «Musikforeningen»s orkester i 1871, og her ble Svend-sen med som dirigent, en stilling han hadde en år-rekke. Til tross for knappe økonomiske og kunstneriske ressurser ble det en blomstringstid for musikklivet i byen, og for Svendsen selv også. En rekke av hans mest kjente komposisjoner ble til i denne perioden: bl.a. Norsk Kunstnerkarneval, Symfoni nr. 2, de norske rapsodiene og romansen for fiolin og orkester.

Charlie Siem & ÅSO 15. April 2018

Tid: 15. april 2018 kl. 16:00
Sted: Parken Kulturhus, Ålesund

Dirigent:
Jan Erik Hybertsen
Solist:
Charlie Siem, fiolin

 

Program:

Peter Tsjaikovksij:
Konsert for fiolin og orkester
Franz Schubert:
Symfoni nr. 8, «den ufullendte»
Medvirkende: Indre Strøk Kammerorkester

 

Peter Tsjaikovskij: Fiolinkonsert – Nytt livsmot
Sommeren 1877 inngikk Peter Tsjaikovskij ekteskap med den unge Antonina Miliukova – i et forsøk på å undertrykke sin homofile legning og å skaffe seg en fasade utad. Det hele endte i en følelsesmessig katastrofe tre måneder senere, og nødvendiggjorde en aksjon fra familie og venner for å begrense skandalen.

En dekkhistorie gikk ut på at de to skulle til Berlin sammen, men Antonina ble sendt til Odessa og deretter hentet til sommerstedet Kamenka i Ukraina, hvor Tsjaikovskijs søster Sasha kunne holde et øye med henne. Broren Anatol ba, i dirigenten Eduard Napravniks navn, Tsjaikovskij komme til St. Petersburg i et fiktivt ærend. Der anbefalte en lege total miljøforandring.

Brødrene la ut på en reise vestover som ikke var planlagt med hensyn til mål og varighet. Denne «landflyktigheten» gjorde godt. De bodde først i Clarens ved Genfer-sjøen i Sveits, og etter et vinteropphold i Italia, hvor Tsjaikovskij tok opp igjen og fullførte operaen Eugen Onegin og den fjerde symfonien, gikk turen tilbake til Clarens.

Der fikk han besøk av fiolinisten Iosef Kotek, som han kjente fra Moskva-konservatoriet og som han nok var tiltrukket av. Den unge musikeren studerte med Joseph Joachim i Berlin, og hørte til i kretsen rundt Nadezhda von Meck, en velhavende og musikkelskende russisk enke som året før hadde tatt kontakt med Tsjaikovskij for å få ham som fortrolig brevvenn i «et abstrakt forhold».
Da Tsjaikovskij fortalte henne hva som hadde skjedd med hans ekteskap, sendte hun ham nok penger til at han kunne gjøre opp all gjeld. Hun lovte ham samtidig en månedlig sum som ga ham økonomisk trygghet og frihet til å ofre seg helt for komposisjon.

Tsjaikovskij var fordypet i arbeidet med sin klaversonate da Kotek dukket opp med en bunke nylig utgitte komposisjoner, blant dem franskmannen Édouard Lalos Symphonie espagnol for fiolin og orkester. Han hadde tidligere lovet Kotek å skrive noe for ham, og Lalos verk inspirerte ham. I og med at han hadde den ideelle konsulent med hensyn til fiolintekniske detaljer for hånden, var ikke valget vanskelig. Klaversonaten ble lagt vekk og fiolinkonserten påbegynt.

«Jeg har vært i utmerket humør fra den dagen jeg tok fatt, og i en slik sinnsstemning er ikke komposisjon et arbeid – det er en fest», skrev han til fru von Meck. Og Tsjaikovskijs arbeidskapasitet var virkelig forbløffende. Første sats forelå ferdig etter fem dager, og finalen ble gjort unna på tre.

Da han begynte å tvile på den opprinnelige midtsatsens kvaliteter, skrev han en ny – den nostalgiske canzonetta (liten sang) på én dag! Den forkastede satsen – en méditation – fant senere sin plass i Souvenir d’un lieu cher (Minne fra et kjært sted) for fiolin og klaver.

Kotek mistet av en eller annen grunn interessen for verket, og konserten ble tilegnet den ungarske fiolinisten Leopold Auer, som da var professor ved konservatoriet i St. Petersburg og konsertmester i byens symfoniorkester. Auer anså imidlertid enkelte passasjer som uspillelige, og konserten ble ikke presentert før i 1881, da Hans Richter ledet katastrofalt dårlig forberedte filharmonikere i Wien.

Konserten ble pepet ut (den beryktede kritikeren Eduard Hanslick mente at den «stinket»). Den tapre russiske solisten, Edvard Griegs gode venn Adolf Brodsky, som ved denne anledningen hadde sin debut i musikkmetropolen, ble imidlertid varmt hyllet for sin innsats. Tsjaikovskij strøk Auers navn på tittelbladet og erstattet det med Brodskys. Det hører med til historien at Auer forandret mening (som Anton Rubinstein om Tsjaikovskijs første klaver- konsert), og ble en av verkets ivrigste forkjempere.

Tsjaikovskij holdt seg til den klassiske konsertformen «på en måte som selv Mozart ville ha kunnet gi sitt bifall» (Edward Garden), men han tok seg allikevel (som Mozart i sine fiolinkonserter) flere friheter. Blant annet har den mest omfangsrike kadensen, som tradisjonelt befinner seg like før avslutningen av første sats, fått tildelt rollen som dens midtakse, noe som understreker det virtuose elements sentrale plass i komposisjonen.

Men hovedinntrykket er at Tsjaikovskijs viktigste anliggende var å framheve soloinstrumentets lyriske egenskaper. I den lett melankolske annen og den vitale, folkemusikkinspirerte finalen høres hans russiske stemme.

 

Symfoni i h-moll (D 759) , med tilnavnet «Den ufullendte», er Franz Schuberts 7. symfoni, skrevet i 1822/23 og uroppført 17. desember 1865.

Verket var glemt inntil Johann von Herbeck i 1865 fant partituret hos Schuberts venn Anselm Hüttenbrenner. På dette tidspunktet var Schuberts store C-dur-symfoni (D 944) fra ca 1826 allerede blitt publisert som nummer 7, derfor har det vært atskillig forvirring omkring nummereringene av disse to symfoniene. Neue Schubert-Ausgabe (1978) av Deutsch-Verzeichnis oppførte Den ufullendte som nr. 7 og Symfoni i C-dur (D 944) som nr 8.

Symfoni nr 7 har bare to fullstendige satser, én hurtig og én langsom. I tillegg finnes tjue orkestrerte takter av en tredje sats, en scherzo. På Schuberts tid var det vanlig at en symfoni besto av fire satser, derfor ble denne symfonien gitt tilnavnet «Den ufullendte.» Schubert skrev senere en symfoni til – i fire satser, så det er fremdeles en gåte hvorfor den åttende bare har disse to fullstendige satser og bare tjue fullt orkestrerte takter av en tredje sats. En mulighet er at Schubert fant at alle intensjonene hans var fullført i to satser, og følgelig ignorerte den formale grunnstrukturen som rådde grunnen på hans tid, men dette er en sterkt omstridt antakelse. En annen mulighet går ut på at han avbrøt fordi han syntes den lignet for mye på tredje sats av Beethovens 2. symfoni.

Den ufullendte regnes for å være den første fullblods romantiske symfonien – romantisk ved sin bruk av drømmende, mystiske temaer ikledd fargerik klangdrakt. Symfonien ble skrevet to år før Beethoven skrev sin 9. symfoni.

 

Enigmatiske opplevelser 18. mars 2018

Tid: 18. mars 2018 kl. 18:30
Sted: Ålesund Kirke

Dirigent:
Lars-Thomas Holm
Solist:
Ai-Ling Chiu, fiolin
Medvirkende:
Nikolas Fehr, orgel

 

Program:

Ludwig van Beethoven:
Konsert for fiolin og orkester i D
Claude Debussy:
La cathédrale engloutie
Edward Elgar: Enigmavariasjoner

 

Debussys mystiske klangverden

Debussy står i en særstilling i vår internasjonale musikkhistorie. Det var i brytningstiden mellom to århundre at Claude Debussy (1862-1918) hadde sitt kunstneriske virke. Han var en av svært få komponister som egenhendig orienterte seg ut av Wagners tonalitetskrise og som gjennom sine kunstneriske bidrag var en av fronfigurene for det som senere ble stående som den impresjonistiske bevegelsen innen vestlig kunstmusikk. Mange hevder at Debussy egenhendig grunnla den ”franske klangskolen”. Debussys bidrag til både sin samtid og til musikkhistorien, skapte i seg selv en musikalsk retning av paradigmatiske proporsjoner. En retning som fikk enorm innvirkning på hvordan vi videre bektraktet den vestlige kunstmusikken i det 20. århundret.
Kveldens konsert er den første av i alt to konserter i årets sesong som markerer at det  er 100 år siden Claude Debussy gikk bort.

Allerede som barn var Claude Debussy tiltrukket av havet. Foreldrene hadde gjerne sett at han ble sjømann, faren hadde selv vært knyttet til marinen. Synet av havet fascinerte ham til de grader at det kunne hindre hans kreativitet. I et brev til dirigenten André Messager den 12. september 1903 skrev han: «Du vet kanskje ikke at jeg var eslet til å leve sjømannens bekymringsløse liv … Jeg har alltid nært en blødende kjærlighet til henne (havet) … jeg har utallige minner, og disse er etter min mening mer verd enn selve virkeligheten. Selv om denne kan være sjarmerende nok, har den en tendens til å tynge fantasien for mye.»

En av de mest populære solokonsertene overhodet.

Ludwig van Beethoven (1770-1827) revolusjonerte de fleste sjangre han beskjeftiget seg med, og også solokonserten fikk gjennomgå når han sprengte alle rammer og fylte konsertene med sitt dramatiske og i sin tid ‘nye’ tonespråk.

Beethovens Fiolinkonsert (1806) hadde en trang fødsel og var glemt i nærmere et halvt århundre, men etter at Joseph Joachim gjenopplivet den på 1840-tallet har den vært en av de mest populære og oftest fremførte og innspilte solokonsertene overhodet.

Førstesatsen er lang, dramatisk og typisk Beethoven. Andresats, på sin side, viser komponisten på sitt varmeste og mest lyriske, mens den livlige, trivelige og folkelige tredjesatsen byr på noen skikkelige virtuose utfordringer for solisten.

Enigmavariasjonene
Høsten 1898 kom den 41 år gamle komponisten Edward Elgar hjem etter en lang, uinspirerende dag med undervisning. Etter middag og en sigar satte han seg ved pianoet og begynte å improvisere. Kona Alice falt for et av temaene han brukte, og komponisten moret seg med å spille temaet ut fra personligheten til ulike familiemedlemmer og venner. De ferdige satsene fikk disse personenes initialer som titler.

Enigmavariasjonene ble urfremført i London i 1899 og bidro sterkt til at Elgar etablerte seg som en komponist på høyt internasjonalt nivå. Tittelen henspiller på en musikalsk gåte komponisten refererte til ved flere anledninger: om et annet, hemmelig tema som alle variasjonene forholder seg til. Elgar avslørte aldri hvilket tema det var.

 

Ai-Ling Chiu

Ai-Ling Chiu er kunstnerisk leder ved Ålesund Kammermusikkfestival. Hun Ai-Ling Chiukommer opprinnelig fra Taiwan, og har utdannelse fra National Taiwan Academy of Arts, hvor hun også fikk førsteprisen i universitets fiolinkonsertkonkurranse. Senere fortsatte hun utdannelsen sin ved University of Kansas, hvor hun fullførte mastergrad i utøvende fiolin. Fra 2006 til 2008 tok hun solistdiplomstudiet ved Universitet i Göteborg, og var da solist i Göteborg Symfoniker. Hun har gjennom årene vert solist ved en rekke ulike symfoniorkestre rundt om i verden. I dag er hun førstefiolinist i Ålesund Strykekvartett, samt alternerende konsertmester i Ålesund Symfoniorkester.

Ideen om å lage en kammermusikkfestival fikk hun da hun vurderte hvordan Ålesund kunne utvikles kulturelt. Hun oppdaget etterhvert at byen manglet et skikkelig arrangement innen klassisk musikk. Etter at hun søkte og vant Sparebanken Møres Gnist-stipend i 2009, hvor Ålesund kammermusikkfestival ble nevnt som en av fremtidsplanene, satte hun sammen med sin mann, Samuel Skrede, i gang med arbeidet med en første festival i 2010.

champagne

Nyttårskonsertene 20. & 21. januar 2018

Tid: 20. og 21. januar 2018 kl. 18:30
Sted: Parken kulturhus

Dirigent: Bjarte Engeset
Solist: Ann Helen Moen – sopran
Medvirkende: Ålesund Operakor
Konferansier: Arill Riise

 

Program :

Astor Piazzolla
Libertango – arranger for orkester og solist av Johannes Berauer
Hector Villa-Lobos
Bachianas Brasileiras no 5, 1. sats – Celloensemble med solist
Hector Villa-Lobos
Bachianas no 2, Toccata
Astor Piazzola
Oblivion
Ángel Villoldo
El Choclo – arrangert for orkester av Sverre Indris-Joner
 Arturo Marques Danzón nr. 2

– PAUSE –

2. Avdeling er viet verk av Bernstein i anledning 100-årsjubilèet for hans fødsel

Candide Overture
Auto da fe
“A little bit in love” fra “Wonderful World”
Utdrag fra West side story:
Prologen fra symfoniske danser
I feel pretty
Cool
America
Mambo
Tonight

 

Skjermbilde 2018-01-18 kl. 22.44.46 Skjermbilde 2018-01-18 kl. 22.45.00Kilde: Sunnmørsposten, onsdag 17. januar 2018

Skjermbilde 2018-01-18 kl. 22.16.09Sopranen Ann-Helen Moen studerte ved Grieg-akademiet og ved Operaakademiet i København under Susanna Eken, før hun ble ansatt ved operaen i Graz, Østerrike.

Nå bor hun i England og jobber som freelance-sanger. Hun har hatt oppdrag over hele Europa og i USA, hvor hun hadde sin debut i Carnegie Hall, med bl.a. Leif Ove Andsnes. Hun alternerte med Cecilia Bartoli i rollen som Semele (Händel) i Zürich, og ble invitert tilbake året etter av barokk- spesialisten William Christie.

Ved siden av en rekke barokkoperaer, har hun sunget roller som Donna Anna, Donna Elvira og Zerlina i Don Giovanni, Grevinnen i Figaros bryllup, Pamina i Tryllefløyten, Sandrina i La finta giardiniera, Mimi i La bohème, Lauretta i Gianni Schicchi og Madama Butterfly, Tatjana i Eugene Onegin, Micaëla i Carmen og Anne Trulove i The Rake’s Progress.
CD innspillinger: Haugtussa and German Lieder by Catharinus Elling for Simax Classics og sanger av Frederick Delius med Bergen Filharmoniske Orkester og Sir Andrew Davis for Chandos.

Skjermbilde 2018-01-18 kl. 22.16.35

Arill RiiseSkjermbilde 2018-01-18 kl. 22.17.18

Leonard Bernstein (picture Jack Mitchell)

Tsjaikovskijs «Tornerose» 2.-3. desember 2017

Tid: 2.-3. desember 2017
Sted: Parken kulturhus

Dirigent:
Per Kristian Skalstad
Dansere fra:
Ålesund Ballettskole

 

Program :

Tsjaikovskijs «Tornerose» Op. 66

Dirigent Per Kristian Skalstad er en etterspurt ballett- og operadirigent. I 2016 og 2017 gjester han bl.a. Den Norske Opera og Ballett, Oslo- filharmonien, Wiener KammerOrchester, KORK, Kristiansand symfoniorkester, Det Norske Blåseensemble, Stavanger Symfoniorkester, Det Norske Kammerorkester, Kristiansund Sinfonietta, Murmansk filharmoni og Marinemusik- ken, samt flere festivaler og mindre produksjoner.

I 2016 og 2017 gjester han bl.a. Den Norske Opera og Ballett, Oslo- filharmonien, Wiener Kammer Orchester, KORK, Kristiansand symfoniorkester, Det Norske Blåseensemble, Stavanger Symfoniorkester, Det Norske Kammerorkester, Kristiansund Sinfonietta, Murmansk filharmoni og Marinemusik- ken, samt flere festivaler og mindre produksjoner.

Skalstad fikk sitt gjennombrudd som ballettdirigent ved åpnin- gen av den nye operaen i Bjørvika i 2008, men har siden 2004 dirigert en rekke produksjoner for Nasjonalballetten.

Per Kristian Skalstad har vært aktiv i Risør kammermusikkfest som dirigent og fiolinist siden starten i 1991, og høsten 2010 dirigerte han Risør festival strings på turne til Brussels, London og New Yorks Carnegie Hall.

Skalstad har ledet en rekke operaproduksjoner i Nord- Norge, i regi av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Som fiolinist har han hatt en rolle i Oslo Strykekvartett fra 1991 til 2007. Han var 2. konsertmester i operaorkesteret fra 1993 til 2005, og har vært medlem av Det Norske Kammerorkester siden 1988. Han avla diplomeksamen i fiolinspill i 1995 og i orkesterledelse i 2002; begge ved Norges Musikkhøyskole.

Ålesund Ballettskole ble etablert i 1981, og er med sine 450 elever og tre ballettpedagoger en av de største i landet. Skolen har spesialinnredet ballettstudio der pedagogene underviser i flere danseformer, klassisk ballett, jazzballett, moderne, stepp og hip hop.

Ålesund Ballettskole har som et av sine formål å fremme dans- og kulturinteresse i byen og distriktet. Ålesund Ballettskole fikk Leverandørlaugets kulturpris for ungdom i forbindelse med barne- og ungdoms-gruppers innsats under jubileumsfeiringa for Ålesund 1998. Ballettskolen vant også Ålesund bys Ung- domskulturpris for 1999.

Siden våren 2009 er Ballettskolen en del av Ålesund kulturskole.

Klangen av Sunnmøre II – Karajan & Ulfrstad

Tid: 29. oktober 2017 kl. 18:30
Sted: Parken kulturhus

Klangen av Sunnmøre – en del av Komponistforeningens 100-årsjubileum 2017

Dirigent:
Lars-Thomas Holm
Solist:
Sigstein Folgerø, klaver

Program :

Ludvig Irgens-Jensen
Canto d’omaggio – urfremføring av førsteversjon
Marius Moaritz Ulfrstad
Klaverkonsert

– PAUSE –

Eirik Sletteberg
Urfremføring av nyskrevet verk
Ludvig Irgens-Jensen
Passacaglia

 

I 2017 feirer Norsk Komponistforening 100 år. Det er en viktig milepæl i norsk musikkhistorie. Komponistforeningens mål for jubileet er å feire det uhørte, ta vare på historien, hylle den frie tanken, og å gi publikum nye og viktige møter med kunstmusikken. Derfor deltar Ålesund Symfoniorkester i jubileet med årets «Klangen av Sunnmøre» – konsert, som et bidrag til manifestasjonen av den musikken som er skapt her i Norge de siste hundre år. Årets program for «Klangen av Sunnmøre» er, med sin deltakelse i Komponistforeningens jubileum, derfor et to-delt program. Første avdeling er viet til «det sunnmørske», med urfremførelse av et bestillingsverk, samt en fremførelse av en restaurert og gjenoppdaget klaverkonsert. Andre avdeling er derimot viet mer til det nasjonale, med en urfremførelse og en fremførelse av et av de mest spilte verk fra det norske orkesterrepertoaret i det 20. århundre.

Eirik Sletteberg  fikk sin bachelorgrad i komposisjon fra Norges Musikkhøgskole i 2013, der han studerte med Bjørn Kruse og Ivar Frounberg. I sin virksomhet har han skrevet variert musikk, inspirert av minimalister som Steve Reich og John Adams, og utforsket møtet med elektroakustisk musikk og improvisasjon, i samspill mellom musiker og teknologi. Han også skrevet akustisk kammermusikk for forskjellige ensembler, fra pianoverk, strykekvartett til verk for små orkester. Denne konserten blir første gang et av hans orkesterverk blir fremført på Sunnmøre!

Gjenoppdaget Klaverkonsert!

Svenska Dagbladet 8. Februar 1938

 Februarikonserten – av Radiotjänst symfoniorkester hade ägnats våra närmaste grannar i öster och väster, representerade av Jean Sibelius och Marius Moaritz Ulfrststad. […] Som andra nummer presenterades Norrmannen Ulfrstads pianokonsert nr 1. Förut huvudsakligen bekant som en finkänslig lyriker visade han sig här dessutom i besittning av en utpräglat dramatisk gestaltningsförmåga. Konsertens bägge yttersatser upprullas under en ungdomligt laddad kraftutveckling, än i lidelsefull tvekamp – där ibland klaveret, ibland orkestern har övertaget – än i en sammanbitet energisk hetsjakt, med små lyriska analter eller ilskna folkdnasrytmer som omväxling. En längre andhämtningspaus bereder den långsamma, stilla mellansatsen, vars «religioso» dock inte bör tagas alltför bokstavligt. Solopartiet kräver en högt kvalificerad pianist, och tonsättarens landsmannina Laila Aavatsmark fyllde måttet. Och fyllde det glansfullt! En bekantskap av angenämste slag. Herbert von Karajan dirigerade.

H.M—g.

Ålesundskomponisten Marius Moaritz Ulfrstads (1890-1968) Klaverkonsert står frem i ettertiden som et av hans aller beste verk, en kvalitet som også den anerkjente tyske dirigenten Herbert von Karajan lot seg imponere av. Det resulterte i at verket ble fremført en rekke ganger på 1930-tallet, både i Norge, Tyskland og Sverige, med den norske pianisten Laila Aavatsmark som solist og med bl.a. Karajan som dirigent. Vi i Ålesund Symfoniorkester håper at vår fremførelse av dette unike verket er med og bidrar til å løfte frem en glemt og skjult perle til vår norske klaverkonserttradisjon.

Ludvig Irgens-Jensen vart fødd i Kristiania (Oslo) 13. April 1894 og døde 11.april 1969 på ein tur til Italia. Mange norske komponistar
har vore sterkt knytt til folkemusikken og har søkt ein nasjonal musikalsk identitet. Irgens-Jensen derimot kan beskrivast som europear, med fokus på form og på dei musikalske elementa sin eigenverdi. Han tok inn sterke impulsar frå tysk og fransk kultur, m.a. ved lengre opphald i Berlin og Paris. Han studerte klaver, men søkte seg aldri til komposisjonsutdanning ved eit konservatorium. Likevel vart han rekna som ein av dei mest kunnige blant sine komponistkollegaer. Han kan skildrast som humanisten og filosofen med eit sterkt heilskapssyn på kunst. Problemstillingar kring mennesket sin eksistens går som ein raud tråd gjennom livsverket hans. Han skreiv også lyrikk, og var ein dyktig teiknar og akvarellmålar. Venene hans fortel om eit stillferdig og klokt menneske med sterk empati. Han var oppteken av naturen og friluftsliv, og klatra ofte i Noregs høgste fjelltoppar i Jotunheimen.
I mykje av musikken hans finnast eit karakteristisk elegisk melankoli. Han var ein kjenslevar lyrikar, men samstundes skeptikar og
rasjonalist: ”Det finnes ikke snarveier i kunsten”, uttrykte han. På eit spørsmål om kven han såg opp til av tidlegare komponistar svara
han ”Jeg har mine helter Bach og Palestrina, Chopin og Brahms, alle som har laget det betydelige.” På spørsmål om sin estetiske ståstad
svara han ofte at han delte Carl Nielsen (1865-1931) sine synspunkt om ”formens strenghet og de musikalske elementers egenverdi”.
Han søkte ein allmenn og klassisk kunst, ikkje sprunge ut av ei ”individualistisk åndsform”, men ut frå ein mentalitet som hos Johann Sebastian Bach (1685-1750) ”hvor ydmyghet og trangen til å tjene var dype realiteter”. Som ung vart han sett på som ein av
modernistane, saman med t.d. Fartein Valen (1887-1952), Pauline Hall (1890-1969) og Harald Sæverud (1897-1992). Seinare vart han
av enkelte rekna som konservativ klassikar.

Irgens-Jensen: Canto d’omaggio (1950)
Oslo feiret sitt 900-års byjubileum i 1950, og i konkurransen om musikk til åpningen av Rådhuset ble Irgens-Jensens vinner med Canto d’omaggio foran Eivind Grovens Hjalarljod og Karl Andersens Allegro festivo e canto solenne norvegese. Omtrent samtidig arbeidet Irgens-Jensen ed å arrangere musikk for klokkespillet i Rådhuset.

Irgens-Jensens vinnerverk er variasjoner over en sang som han i 1920-årene hadde komponert over Nils Collett Vogts dikt ”Vår egen by”, som iblant også er kalt ”Til Oslo”. Irgens-Jensen syntes det var naturlig at utformingen av verket fikk et visst fortellende preg siden det dreide seg om et 900-årsjubileum. Han sier selv om dette, som svar på en forespørsel: ”Først kom kongebudet: her skal byen ligge. Så utviklingen fra idyllen i den vesle fjordbyen gjennom nødsår og tvang – til frihet og de stemninger den utløste”.

I partituret  som Irgens-Jensen hadde sendt inn til konkurransen var 18 partitursider sammenlimt. Trolig for at hans bidrag skulle passe til konkurransestatuttene om varighet. Senere valgte Irgens-Jensen å renskrive partituret og utelot derfor de 18 sammenlimte sidene. Førsteversjonen av dette verket, med komponistens opprinnelige form-idè og alle hans florale variasjoner over tema, har derfor aldri blitt fremført. I den opprinnelige versjonen benytter komponisten både  ambolt og to fiolinsolister og med de sammenlimte sidene finner vi følgende deler angitt i partituret: Fanfare og 1. variasjon: ”Det var en gang”. 2.-6. variasjon: ”Vår  i Viken, Skippertak, Tomtegubber, Døler på marken. Kulturdebatt. Tidehverv. 7.-8. variasjon: Fanfare. 9. variasjon: ”Det er som isen smelter”. 10.-1. variasjon: ”Her er vårt hjem”.

Canto d’omaggio ble også benyttet ved Festforestillingen i Nationaltheatret  i anledning åpning av vinterolympiaden i Oslo i 1952.

Passacaglia (1928)
Verket sin internasjonale suksess gjorde det i ein periode til eit slags ideal i norsk musikk. Det var først tenkt som eit stort kyrkje-musikalsk verk for kor, sopran og orgel. Til Schubert-jubileet i 1928 arrangerte Columbia plateselskap ei komposisjonstevling, og
Passacaglia fekk andre pris i den nordiske delen av tevlinga. Førsteframføringa var i Oslo 19. Januar 1929, ved ein konsert der tre komponistar, Pauline Hall, Ludvig Irgens-Jensen og Arne Eggen (1881-1955) leigde Oslo Filharmoniske orkester. Dirigent var Odd
Grüner-Hegge (1899-1973). Verket fekk straks svært god mottaking, og vart spela fleire gongar til i Oslo det året. I løpet av nokre få år vart det framført i Bergen, Stockholm, Kiel, Helsinki, Berlin (1930 og 1933, Berliner Philharmoniker), San Fransisco, Philadelphia, New York (1932, kringkasta av CBS), Chicago, Venezia o.s.b. Internasjonale kritikarar opplevde det som ein ”heilag song” med etisk, djup og nobel karakter. Dei skreiv om verket si meisterlege form, samstundes som dei tykte det var emosjonelt sterkt og gripande. Både Arturo Toscanini (1867-1957) og Igor Stravinskij (1882-1971) skal ha uttalt seg begeistra om det. Utanom Grüner-Hegge var dirigenten Issay Dobroven (1891-1953) ein viktig forkjempar for verket. Både før og etter den seinaste utgjevinga av partituret i 1952 var Grüner-Hegge i dialog med Irgens-Jensen om mindre endringar, særleg i orkestreringa. Grüner-Hegge var ein nær ven og ein sentral rådgivar for Irgens-Jensen i revisjonen av mange verk. Irgens-Jensen plasserer seg midt i ein europeisk tradisjon frå barokken og J. S. Bach med bruken av passacagliaforma: Utgangspunktet er eit molltema i bassregisteret i tredelt takt, slik tradisjonen seier. Måten forma er brukt på minner mykje om siste satsen i Johannes Brahms (1833-1897): Symphonie 4, men har også meir samtidige parallellar hos t.d. Carl Nielsen, Alban Berg (1885-1935), Anton Webern (1883-1945), og Arnold Schönberg (1874-1951). Irgens-Jensen karakteriserer sjølv introduksjonen som ”kantete”, ”kaotisk” og ”improviserende”. Den inneheld eit omfattande materiale: Eit signalmotiv i lave fagottar, eit resiterande parti i celli, hornfanfarer, ein koral o.s.b. Introduksjonen stig i to bylgjer fram mot koralen. Materialet blir så dramatisk vendt og vridd på vidare til det endar som i eit stille spørsmålsteikn. No vert passacagliatemaet mildt presentert unisont i celli og bassklarinett. Dette 16 taktar lange basstemaet vert så spela 16 gongar, først lenge i e-moll, men seinare i ulike andre toneartar som d-moll, a-moll, h-moll, fiss-moll og A-dur.
Overgangane er ofte mjuka opp, skjult og sløra av andre melodifraser som startar før og etter kvar passacagliadel slik at det vert overlappingar og forskyvingar. I variasjon 10 vert eit pastoralt, nesten folkeviseprega mottema presentert av oboen. Etter dei 12 første variasjonane kastar Irgens-Jensen seg ut i ein kompleks trippelfuge, der mellom anna resitativtemaet frå introduksjonen og det pastorale temaet er fletta inn. Fugen leier vidare inn i fire nye variasjonar med passacagliatemaet. (Variasjon 13-16). Ein overgangsdel fører oss fram til den store koralen som kronar verket. Den strenge polyfonien løyser seg opp og linene samlar seg i eit klimaks på ein G-durakkord. Etter ein lang paukevirvel fylgjer ein paradisisk og eterisk ettertankedel, med solofiolin, fløyter og sordinert trompet. Her vert først passacagliatemaet gjenteke, og så koralen i ein pianissimoversjon. Det heile sluttar dominantisk på ein stille H-dur klang.

 

Pianisten Sigstein Folgerø (f. 1980) kommer opprinnelig fra Støren og er ansatt som førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole. Bare 13 år gammel mottok han Adressesavisen kulturstipend og som 15-åring ble han tatt opp som klaverstudent hos prof. Jørgen Larsen ved Musikkonservatoriet i Trondheim. Folgerø debuterte deretter i sin første solo-konsert som 19-åring og videre studier førte han til Jiri Hlinka ved Barrat-Dues Musikkinstitutt og senere til solistdiplomstudiet hos professor Volker Banfield ved Hochschule für Musikk ved Theater i Hamburg. Her ble han også ansatt som klaverlærer.  I 2007 ble Folgerø tildelt den ærverdige Kjell Bækkelund – prisen og i 2008 avsluttet han sine studier som solist med Hamburger Symphoniker i Bartoks 2. klaverkonsert. Folgerø har også vært solist med bl.a.: Bergen Filharmoniske Orkester, Trondheim Symfoniorkester og det Norske Kammerorkester. Ved siden av sin utstrakte solistvirksomhet har Folgerø, utviklet en særskilt interesse for kammermusikk i mindre ensembler og transkripsjons-litteratur for solo klaver.  Som orkestermusiker og ensembleleder har han som en av få i Norden utviklet egne bearbeidelser og transkripsjoner av symfoniske verk for kammerensembler.

Musikk & regime 17. september 2017

12141613_10154085577059239_4899403143779823040_nTid: 17. september 2017 kl. 18:30
Sted: Parken kulturhus

Dirigent:
Lars Thomas Holm
solist
Harald Kvasnes

  

Program :

Harald Sæverud
The Ballad of Revolt
Joaquín Rodrigo
Concierto di Aranjuez
I. Allegro con spirito
II. Adagio
III. Allegro gentile

 

– PAUSE –

Dmitrij Sjostakovitsj
Symfoni nr. 5 i d-moll op.47
I. Moderato-Allegro non troppo
II. Allegretto
III. Largo
IV. Allegro non troppo

3 forskjellige historier- 3 forskjellige politiske baktepper – 3 forskjellige måter å kommentere samfunnsituasjon på!

Velkommen til musikk og regime!

I begynnelsen av 1936 hadde den sovjetiske partiavisen Pravda utpekt Dmitrij Sjostakovitsj som en dekadent toneskaper, som var på vei inn i en helt feilaktig musikkstil. Han ble like – frem kalt folkefiende – og ettersom Pravda var Josef Stalins forlengede arm, var angrepet svært alvorlig. Sjostakovitsj var da ikke stort mer enn 30 år gammel men allerede det heteste og største navn på den sovjetiske komponisthimmelen, noe som sannelig ikke var noen garanti for at han skulle skånes. Han hadde hatt stor fremgang med sin første symfoni, men den andre og tredje var blitt altfor radikale, og operaen Lady Macbeth, som hadde gått seiersgang og var tatt inn av flere operahus, hadde Stalin gjennom selvsyn funnet så pervers at den bokstavelig talt over natten forsvant fra samtlige programmer. For sikkerhets skyld trakk derfor Sjostakovitsj sin fjerde symfoni tilbake umiddelbart etter generalprøven, i full forvissning om at den ikke ville vinne forståelse. Han hadde for en stor del skrevet den i depresjon over tidens tilstander, og musikken var blitt personlig tragisk og mørk. Den rommet alt annet enn den folkelige optimismen som de sosialrealistiske kulturbyråkratene hadde forordnet. Samtidig følte Sjostakovitsj et sterkt krav om å presentere et nytt verk, ettersom taushet lett kunne bli misforstått. Han begynte derfor på sin femte symfoni den 18. april 1937. Selv fant han mange likheter mellom
symfoni nr. 4 og 5, og mye av hans protest i den første har runnet over i den andre, men han uttrykte seg på en helt annen måte.

Med femte symfoni ble han igjen allment verdsatt, kanskje fordi han hadde lagt ved merkelappen «en sovjetkunstners svar på en rettferdig kritikk». Hvorvidt dette var tvingende nødvendig eller komponistens ærlige mening, er vanskelig å avgjøre i etterhånd. Faktum er i alle fall at Sjostakovitsj nå hadde skrevet en symfoni i den store russiske tradisjonen: mektig, gripende, grandios. Uroppførelsen ble ivaretatt av Leningrad-Filharmonikerne og Jevgenij Mravinskij og fant sted den 21. oktober 1937, på 20-årsdagen for den russiske revolusjon.

Musikken ble hyllet med lange ovasjoner. Sjostakovitsj hadde skrevet en symfoni i tradisjonell form, men den over 15 minutter lange, langsomme førstesatsen bryter mønsteret. Det er en grandios innledning med bred dramatikk, men det er også en kompromissløs musikk som er kjemisk fri for utadrettet folkelighet. Andre sats rommer raffinert periodisering, og den tredje er patetisk ladet. Det krevde stort sivilt mot å skrive slik abstrakt og subjektiv musikk, og egentlig var det merkelig at den ble så fremgangsrik. Formodentlig var det finalen som lurte makthaverne – de hørte seiersrik støveltramp. Men de følsomme blant premierepublikumet gråt, for de hørte maktens kreatur klampe inn i en nagende tomhet; inn i en tragedie det ikke fantes vei utenom.
«Ventingen på henrettelsen er et av de temaene som plager meg hele livet», skrev Sjostakovitsj i sine memoarer, og ordene passer godt inn også her. Dem femte symfonien gjenopprettet Sjostakovitsj’ rykte og ble hans mest spilte både i øst og vest, men man må vel ha undret seg over hvor den fjerde tok veien. (Den ble ikke uroppført før på nyåret 1961!) For komponisten var den femte symfonien startpunktet til en fornyet kamp.

DSCN1188Harald Kvasnes, gitar, har sin mastergrad i klassisk gitar fra Griegakademiet i Bergen med Stein Erik Olsen som lærer. Han har også studert i Barcelona ved Escola Luthier d ́arts Musicals hos gitaristen Ricardo Gallén. Harald spiller jevnlig konserter både som solist og kammermusiker og jobber i dag som frilansmusiker med base i Oslo. Gitarduoen som han spiller i, Fredheim/Kvasnes duo har turnert i inn- og utland, og vunnet flere internasjonale priser. Blant annet 1.pris i ”VI International Guitar Concours” i Olsztyn Polen 2009 og 2. pris i ” Concorso E. Mercatali” i Italia. De vant også gitarkonkurransen under ”Festival Internazionale della Chitarra, Siracu- sa/Sicilia – Italia” i september 2009.


LTHLars-Thomas Holm (f. 1981) er sjefsdirigent og kunstnerisk leder for Ålesund Symfoniorkester. I tillegg er han assistent- dirigent i Bergen Filharmoniske Orkester for 2015-2017. Holm har dirigert Norrköping Symfoniorkester, Trondheim Symfoniorkester, Kristiansand Symfoniorkester, Sønderjyllands Symfoniorkester, KORK, Berliner Sinfonietta, Trondheim Sinfonietta, Baltic Youth Philharmonic Orchestra, Ungdomssymfonikerne, Det Norske Blåseensemble, Norsk Ungdomssymfoniorkester og alle Forsvarets musikkorps.

Holm har mastergrad i orkesterdireksjon fra Norges Musik- khøgskole og gjorde sin diplomeksamen i 2011. I 2010 vant han den norske dirigentkonkurransen, og samme år ble han assistentdirigent for Kristjan Järvi og det baltiske ungdomssymfoniorkesteret.

I tillegg til dirigentstudier med professor Ole Kristian Ruud og Sigmund Thorp, har han studert med Andrew Manze og Bjarte Engeset. Han har også studert komposisjon og klarinett. Hans doktorarbeid omhandlet Ludvig Irgens-Jenssens orkestermusikk. Holm har også begynt et stort arbeid med å trekke vår lokale komponist Marius M. Ulfrstads frem i lyset.

Nasjonal Festkonsert 17. mai 2017

Tid: 17. mai 2017 kl. 18:30
Sted: Parken kulturhus

Dirigent:
Jan Erik Hybertsen
Solist:
Jonas Båtstrand

Program :

Richard Nordraak
Ja vi elsker
Johan Halvorsen
Norsk festovertyre op.16
Edvard Grieg
Symfonisk dans no.4
Johan Halvorsen
Norske danser for fiolin og orkester
Johan Halvorsen
Air Norvegienne
Hjalmar Borgstrøm
Romance for fiolin og orkester
Johan Halvorsen
Norske Eventyrbilleder no.1
Edvard Grieg
Hyldningsmarsj fra Sigurd Jorsalfar

 

jan erikJan-Erik Hybertsen er utdannet dirigent fra Norges Musikkhøgskole hvor han studerte med Ole Kristian Ruud. Han avla sin diplomeksamen i direksjon med Kringkastingsorkesteret i 2010. Hybertsen har også studert og deltatt ved masterclasses med flere ledende dirigenter og pedagoger som Stefan Soly- om, Jorma Panula, Andrew Manze og Eivind Gullberg Jensen. I 2011 og 2012 var Kurt Masur en viktig mentor for Hybertsen da han deltok på masterclasses med Masur i Detmold og New York.

Våren 2014 fikk Hybertsen anledning til å arbeide med musikere fra Berliner Philharmoniker og Staatskapelle Berlin da han deltok på dirigentverkstedet Interaktion i Berlin.

Hybertsen har siden 2010 arbeidet med flere norske korps og orkestre, og har blant annet jevnlig arbeidet med Stavanger Symfoniorkester. I 2014 arbeidet han med Kongelige Norske Ma- rines Musikkorps og han gjestet Luftforsvarets Musikkorps ved to anledninger. Han debuterte også i Danmark da han i september 2014 gjestet Prinsens Musikkorps. Med fokus på norsk musikk dirigerte Hybertsen i 2012 og 2013 konserter med Moldovas nasjonale filharmoniske orkester og Romanias nasjonalopera og ballett.

Skjermbilde 2017-01-22 kl. 20.00.08Fiolinisten Jonas Båtstrand studerte ved Norges Musikkhøg- skole, Barratt-Dues Musikkinstitutt i Oslo, samt Guildhall School of Music and Drama i London. Han har videre studert både i USA og Tyskland. Under sine studier vant Båtstrand en rekke priser, både nasjonalt og internasjonalt. Dette har resultert i solo-opptredener i Norge og utlandet, samt flere radio- og TV-opptredener, sammen med blant andre Truls Mørk, Håvard Gimse, Vebjørn Anvik, Alexander Markovich, Niklas Sivelöv, Håkon Austbø, Wolfgang Plagge og Oslo String Quartet.

Som solist har han jobbet med slike dirigenter som Kristjan Järvi, Paul Watson, Leon Spierer, Terje Boye Hansen, Terje Mikkelsen, Andrea Quinn, Staffan Larson og Hans Ek. Har også vært solist og leder av flere ensembler, blant annet Rata Roman, Trond- heimsolistene, Tønsberg Kammerorkester og Kristiansand Kam- merorkester.

Båtstrand har blitt invitert til en rekke festivaler inkludert Yehudi Menuhin Festival i Gstaad og Gidon Kremers festival i Locken- haus, samt festivaler i Bergen, Stavanger, Oslo, Risør, Båstad og Umeå. Han har vært ansatt som konsertmester med Kristian- sand Symfoniorkester, og Norrlands Opera Symfoniorkester. Som Konsertmester for Norrlands Opera har han vært leder for orkesteret i flere CD-innspillinger.

Sammen med pianisten Niklas Sivelöv har Båtstrand gjort opptak av tre Grieg sonater for det svenske plateselskapet ”Intim-Musik” i 2008.